Stortingsrepresentant Lene Westgaard-Halles (H) innlegg i DN 19. mai – «Passive politikere kan koste forbrukerne dyrt» – innledes med at «Konkurransen i dagligvaremarkedet er ikke god nok». Senere skriver hun at faglitteraturen spriker, mens aktører uttaler seg skråsikkert om effektene av reguleringer som griper inn i forhandlingene – men ulikt, avhengig av hvor de jobber.

Gjennom en flere år lang debatt har imidlertid ikke noen uavhengige fagøkonomer støttet tiltak for å begrense leverandørenes muligheter til å differensiere betingelser. Dette skyldes nettopp at effektene ikke er spesielt usikre.

Gitt de faktiske forholdene i dagligvaremarkedet – hvor konfidensielle betingelser mellom leverandører og kjeder fastsettes etter reelle forhandlinger – tyder all økonomisk teori på at prisene vil øke, dersom leverandørenes muligheter til å differensiere priser begrenses.

Dette er også i tråd med erfaringer fra en slik regulering i Frankrike tidlig på 2000-tallet.

Ironisk nok er Westgaard-Halle og andre skråsikre på at konkurransen i dagligvaremarkedet ikke er god nok. Konkurransesituasjonen er imidlertid aldri utredet. Det er også uklart hvilken konkurranse som ikke er god nok. Er det mellom leverandører av ulike varer, eller er det mellom dagligvarekjedene?

«Bevisene» som ofte trekkes frem for svak konkurranse er høyere priser, dårligere utvalg og færre aktører enn i våre naboland. Ingenting av dette beviser svak konkurranse. Tvert imot vet vi at dette i stor grad skyldes eksisterende reguleringer og strukturelle forhold.

Selv perfekt konkurranse gir høye priser hvis kostnadene er høye. Og én ting vet vi med sikkerhet; Kostnadene i Norge er høyere enn i våre naboland. Dette skyldes flere forhold – inkludert spredt bosetning. Også politikken som føres for å bevare norsk landbruk bidrar til høye kostnader.

Vi vet også at utvalget påvirkes av hvilke leverandører som er tilgjengelige. Leverandører fra hele EU kan i prinsippet tilby dagligvarekjeder i våre naboland konkurransedyktige betingelser. For norske dagligvarekjeder er situasjonen en annen. Importvernet gjør det i mange tilfeller vanskelig for norske kjeder å handle med utenlandske leverandører.

Antallet aktører som er aktive i et marked er heller ikke et godt mål på konkurranse. Det viktige for konkurransen er at forbrukerne enkelt kan velge bort butikker som ikke er konkurransedyktige. Norge har høyere tetthet av butikker enn våre naboland. For norske forbrukere er det derfor trolig lettere å velge bort en kjede til fordel for en annen, enn for mange forbrukere i andre land. Dette må ventes å bidra til hard konkurranse.

For oss er det overraskende at noen ønsker å innføre reguleringer, som fageksperter faktisk advarer mot at kan svekke konkurransen, uten at konkurransesituasjonen er vurdert.

Har norske dagligvarekjeder høyere marginer enn dagligvarekjeder i andre land? Er produktiviteten til norske dagligvarekjeder lavere enn i andre land?

Er norske forbrukere mer lojale enn forbrukerne i andre land?

Slike spørsmål må besvares før man kan si noe fornuftig om konkurransesituasjonen i det norske dagligvaremarkedet, eller sammenligne den med andre land.

For ordens skyld: Vi har deltatt i utredningen om etableringshindringer på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet, har hatt ulike oppdrag for flere aktører i dagligvaremarkedet, og vi har arbeidet for Norgesgruppen med spørsmål knyttet til regulering av innkjøpspriser.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.