Det samlede fruktbarhetstallet i Norge sank i fjor til 1,48 – et rekordlavt nivå. Statsministeren har tatt til orde for at vi trenger flere barn. Oppfordringen har vekket reaksjoner.

De lange historiske linjer gir indikasjoner på at barnetallet stiger i gode tider, men synker under lavkonjunktur. Men det er ikke bare de objektive materielle forholdene som spiller inn. Like viktig er forventningene om fremtiden.

Fruktbarheten synker når utsiktene forverres, men stiger straks de bedres. Kroneksempelet er økningen i fruktbarhet etter slaget ved Stalingrad i 1942–43. Krigen var ikke over, levekårene var usle, men troen på alliert seier og en bedre fremtid var nok til at fruktbarhetstallet spratt opp i 2,43 barn per kvinne i 1944 – nesten ett barn mer enn i dag.

Lasse Fridstrøm
Lasse Fridstrøm (Foto: Tove Lauluten)

Fallet i fruktbarhet etter krigen har skjedd nokså parallelt i alle nordiske land. Ikke minst gjelder dette perioden etter 2010. Dette gjør det nærliggende å søke forklaring i forhold som er felles for alle landene. Særnorske forklaringsteorier rekker neppe særlig langt.

Siden 11. september 2001 har mange i vår kulturkrets opplevd verden som et farligere sted. Flere europeiske land har dessuten gjort sine egne erfaringer med alvorlige terrorangrep. De skandinaviske landene er ikke unntatt.

De dårlige nyhetene har de siste årene stått i kø. Vi er på vei mot klimakatastrofe. Mikroplast og miljøgifter forstyrrer økosystemet. Det internasjonale politiske og økonomiske samarbeidet er kraftig svekket. Handelskrig og hackerangrep truer. Atomnedrustnings­avtalene gjelder ikke lenger. Nye, udemokratiske atommakter oppstår.

På toppen av dette kommer den verste pandemien i manns minne. Viruset muterer fortere enn vi kan si «vaksine». Både pandemien og finanskrisen har vist hvor sårbare vi er. Det er kanskje ikke så rart at de unge voksne nøler med å sette barn til (en slik) verden.

Medienes nyhetsformidling bidrar lite til å balansere eller forskjønne virkeligheten. Informasjon har kommersiell verdi – og større verdi jo dårligere nyheten er, særlig nå i klikkalderen. Det blir dermed langt mellom de gode nyhetene.

Det gjelder også spørsmålet om barnetall. Journalister og skribenter dveler sjelden ved hvor givende det kan være å få barn. Avisinnleggene handler stort sett om alle foreldrenes problemer. Gleden og lykken ved å være mor eller far er underkommunisert i det offentlige rom.

Det er liten tvil om at økonomiske virkemidler virker. Utvidelsen av foreldrepermisjonen på 1990-tallet og utbyggingen av barnehager og skolefritidsordninger i de neste par tiår har gjort det vesentlig lettere og mindre kostbart for norske kvinner og menn å være foreldre. Uten disse tiltakene ville fruktbarheten åpenbart ha vært mye lavere.

Foreldrepengene løper lett opp i en halv million kroner per barn (før skatt), dersom mor har hatt pensjonsgivende inntekt forut for fødselen. For kvinner uten slik inntekt er det å føde barn langt mindre lukrativt. Det fører til at de aller fleste par venter med å få barn til hun har kommet seg inn i arbeidsmarkedet og oppnådd god opptjening.

Kanskje tiden nå er moden for å undersøke også mennenes fruktbarhet? Er det mannen som er bremseklossen?

Ved å gi mødre uten opptjening vesentlig høyere foreldrepenger ville vi trolig kunne øke fødselsratene blant unge kvinner. Men faren er at likestillingen svekkes. En ordning der de unge kvinnene føder barn før de har fått jobb, mens de unge mennene gjør karriere, ville i løpet av kort tid åpne et stort og varig gap mellom menns og kvinners yrkesdeltaking, lønnsinntekt og stillingsnivå.

Gratis eller svært billige barnehageplasser og skolefritidsordninger er tiltak som vil kunne øke barnetallet uten å svekke likestillingen. Om man finansierte dette ved å avvikle kontantstøtten, ville likestillingen til og med kunne styrkes. Og om man konsentrerte barnetrygden om det tredje barnet, som i Frankrike, ville fruktbarhetstallet muligens gå opp. Om disse spørsmålene trenger vi mer forskning og kunnskap.

Det er nå snart 45 år siden den store Fruktbarhetsundersøkelsen 1977. Det er på tide med en ny. Forrige gang rettet undersøkelsen seg utelukkende mot kvinner.

Kanskje tiden nå er moden for å undersøke også mennenes fruktbarhet? Er det mannen som er bremseklossen?

Kan det tenkes at nedgangen i fruktbarhet ikke bare skyldes at folk ønsker færre barn, men at menns og/eller kvinners evne til å få barn er svekket gjennom vår stadig større eksponering mot miljøgifter?

Neste fruktbarhetsundersøkelse kan med fordel være tverrfaglig og teste både medisinske og samfunnsvitenskapelige forklaringshypoteser.

Dette innlegget er en forkortet versjon av et essay publisert på minervanett.no.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.