Fossile energikilder har vært fundamentet for det globale energisystemet, vår økonomiske vekst og vårt levesett. De geografiske konsentrasjonene av olje og gass har hatt betydelig innvirkning på velstanden og sikkerheten til en rekke nasjoner, og har formet verdens geopolitiske landskap.
Overgangen fra et fossilt til et fornybart energisystem er også en overgang til et mineralbasert energisystem. Vil mineralene i fremtiden få den samme geopolitiske betydningen som olje og gass har hatt?
«Fornybare ressurser er tilgjengelige i en eller annen form i alle land. Fossile energikilder derimot kontrolleres av en håndfull nasjoner.»
Det internasjonale byrået for fornybar energi (IRENA) har fremmet en fortelling om at fornybare energikilder vil gi verden et mer demokratisk energisystem. Det har vært en lett pille å svelge.
«Fossile energikilder må lagres, transporteres, og kan kun brukes én gang. Fornybare energikilder vil derimot ikke brukes opp, og ettersom de ikke må fraktes over store avstander, øker forsyningssikkerheten.» Nok en fin pille.
«Fornybare energikilder kan bygges ut i den skala verden faktisk trenger, og vil bidra til en desentralisering av verdens energiproduksjon. Fornybar energiproduksjon vil styrke de svake, bidra til en mer rettferdig fordeling av makt, og styrke det globale demokratiet».
Entusiastisk svelget vi den tredje pillen, uten å være klar over at vi går inn i et mineralbasert energisystem der verdens produksjon av kritiske mineraler kontrolleres av Kina.
Det grønne skiftet er rødt
Grønne energisystemer er mer mineralintensive enn fossile energisystemer. En elektrisk bil krever seks ganger mer mineraler enn et fossilt kjøretøy, og en havvindpark krever 13 ganger mineralinnsatsen til et tilsvarende stort gasskraftverk, ifølge det internasjonale energibyrået (IEA).
Dersom verden skal oppfylle sine klimamål, vil behovet for litium, grafitt, kobolt og nikkel øke med mer enn 20–50 ganger, sammenlignet med dagens produksjon. I løpet av de neste 20 årene vil vi måtte grave ut like mye kobber som vi har gjort de seneste 5000 år.
Med mineraler som de viktigste byggesteinene i de fornybare energisystemene, begynner det grønne skiftet å endre farge til rødt. Mens olje- og gassressursene er spredt utover verdensdelene, med USA, Midtøsten og Russland som de store aktørene, er produksjonen av de nødvendige mineralene også betydelig mer konsentrert.
Kinas overtak
Mineralene er byggesteinene i all moderne teknologi. Bedre metoder for å skille ut og raffinere disse har muliggjort bruk av nye mineraltyper, noe som igjen har gitt oss produkter med nye egenskaper og muliggjort teknologiske fremskritt.
«Made In China 2025», er det kinesiske kommunistpartiets plan for å gjøre Kina til en global, høyteknologisk supermakt. Planen identifiserer ti industrisektorer som får betydelig statlig støtte, gunstig beskatning, gode reguleringsvilkår og statlig finansiering. Industrisektoren «nye materialer» anses som fundamentet for suksessen til de øvrige ni sektorene: romfart, robotikk, informasjonsteknologi, offshore, jernbane, medisin og jordbruk.
Kinas verdsettelse av mineraler og deres industrielle applikasjoner kan dateres tilbake til Kinas syvende nasjonale fem års handlingsplan (1985-1990). Den prioriterte forskning og produksjon av nye materialer for landets eget forbruk og eksport.
I dag kontrollerer Kina 90 prosent av verdens produksjon av «sjeldne jordarter», 50–70 prosent av litium, 40 prosent av kobber, 35 prosent av nikkel, og 70 prosent av verdens koboltproduksjon.
Som følge av dette har landet dobbelt så mange patenter innen mineralsektoren som resten av verden sammenlagt.
Norge kan gjøre en forskjell
Den norske regjeringen ønsker å etablere en samlet verdikjede for batterier, som skal inkludere alt fra mineralutvinning til resirkulering av batterier. Å etablere en mineralforsyningskjede som er uavhengig av Kina er kritisk om Nato og vesten skal opprettholde sitt teknologiske overtak.
Det er enorme mineralforekomster på norsk sokkel. Ifølge Olje- og energidepartementet er konsentrasjonene av litium 20–80 ganger høyere der enn i de mest produktive gruvene på land. Konsentrasjonen av kobber er åtte ganger høyere, og mengden kobolt og sjeldne jordarter mer enn det dobbelte av hva man finner i Atlanterhavet og Stillehavet.
Dette er mineraler som er kritiske i de grønne teknologiene. Det eksisterer ikke alternative innsatsvarer, og antallet mineralproduserende nasjoner er svært begrenset.
Overgangen til fornybare energikilder er muligvis ikke løsningen på verdens demokratiske utfordringer likevel. Og som svar på spørsmålet om mineralene kommer til å få samme geopolitiske betydning som fossile energikilder: Kina synes i hvert fall å mene det.
Artikkelforfatteren arbeider med utvikling av teknologi for leting og utvinning av mineraler fra havbunnen.
Med mineraler som de viktigste byggesteinene i de fornybare energisystemene, begynner det grønne skiftet å endre farge til rødt
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.