Internett skulle gi oss kunnskap, debatt og demokratisering. I stedet har vi fått sosiale medier der løgn og sannhet smelter sammen, teknologiselskaper som skaffer seg monopol i markedene sine og som vet alt om oss, bedrifter som lammes fullstendig av løsepengevirus og privatpersoner som utsettes for identitetstyveri.

Dette er strengt tatt ikke så rart, vi har hele tiden behandlet det digitale som et annet sted, frikoblet fra virkeligheten og samfunnet. Mantraet har vært «vi må overlate dette til teknologiselskapene, for dette er det bare de som forstår», et mantra som blir en selvoppfyllende profeti når ingen andre heller prøver å forstå.

Facebook, Google og andre teknologiselskaper, med sin totale kontroll over det digitale, er i ferd med å ta total kontroll over samfunnet.

Internett og digitale løsninger er et gode for menneskeheten, men bare hvis vi prøver å forstå og tar eierskap til det. Samfunnet vårt og myndighetene må innse at internett ikke er et annet sted, men en del av virkeligheten vår. Politikken som føres, må være deretter.

Jonas Gahr Støre og Robert Steen har tidligere i år beskrevet hva slags digitaliseringspolitikk vi trenger. Retningen de beskriver vil sette fellesskapet i stand til å styre digitaliseringen av samfunnet.

Jeg følger opp med noen konkrete ønsker:

  • Jeg vil ha en nettside der jeg kan se mine kjøp av produkter med garanti. Den skal også vise meg hvem som har ansvaret for garantien, hvor lenge den varer og gi meg informasjon om hva som skal til for å reparere produktet det gjelder. Og jeg skal selvfølgelig ha rett til å reparere det.
  • Jeg vil ha heldigitale kvitteringer, som jeg automatisk kan referere til i reiseregningene mine, uten å gå veien om papir, epost eller PDF. Da må staten lage en digital definisjon på hva en kvittering er, og bestemme at kvitteringer som følger den definisjonen er gyldig i henhold til norsk lov. Når de har laget det så kan de fortsette med digitale kontrakter, fakturaer, utdanningsbeviser og arbeidsattester, slik at alt fra bedriftsinnkjøp til jobbsøkerprosesser kan gjøres sømløst.
  • Alle slike løsninger må være basert på åpne standarder slik at norske små og mellomstore selskaper blir i stand til å benytte dem til å lage digitale tjenester. Det vil frata makt fra de store teknologiselskapene og gi muligheter til lokalt næringsliv i stedet. Åpne standarder er første skritt til å bryte opp Facebook og Google og bytte dem ut med et mangfold av mindre selskaper.
  • Jeg vil ha et digitalt 3D-kart av Norge som brukes som felles referanse for alt, enten det gjelder mineralforekomster, grunnforhold, planlagte byggeprosjekter eller naturtyper. Da kan denne informasjonen enkelt sammenstilles til forskjellige formål uten å måtte lage et nytt kart hver gang. Dette kartet vil være viktig i alt fra næringsutvikling og samferdsel til klimatiltak og demokrati. Dersom det foreslås en jernbanetrasé gjennom kommunen min ønsker jeg å selv kunne se hvor den ligger hen. Både jeg og de som planlegger traseen skal kunne se hvor det er kvikkleire, hvor det er rødlistede arter og hvor klimaendringene skaper problemer.
  • Jeg vil ha digitalt førstevalg, men ikke digitalt enevalg. At pensjonister kan få pensjonsslippen sin i posten er ikke et hinder for digitalisering, det er brukertilpasning.
  • Jeg vil ha et lovverk som regulerer bruken av data. Privatpersoner, næringsliv, offentlig sektor og politikere må ha noen forutsigbare kjøreregler som muliggjør bruk av data og samtidig tar høyde for at ikke alle kommer til å ha gode intensjoner hele tiden.
  • Til slutt vil jeg ha sikkerhet og trygghet. Strømnett, betalingssystemer og helsetjenester skal tåle hackerangrep, og digitale tjenester skal fortelle meg hva som er pålitelig og ikke. Kildekritikk er viktig, men jeg har bare ikke tid til å finne minst to uavhengige kilder for hver påstand jeg blir eksponert for på internett. Jeg må få hjelp til å skjønne hva og hvem jeg kan stole på.

Åpne standarder er første skritt til å bryte opp Facebook og Google og bytte dem ut med et mangfold av mindre selskaper

Et retningsskifte i politikken til høsten kan også bli et retningsskifte i samfunnets digitalisering, som gir dårligere plass til monopoliserte teknologiselskaper og som gir bedre plass til privatpersoner, lokalt næringsliv og demokrati.

Men retningsskiftet må starte i politikken, politikerne må ville noe og ønske å forstå, ikke bare overlate alt til de som allerede kan det. Arbeiderpartiets partiprogram er en god start på det skiftet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.