Rektor og prorektor ved Universitetet i Bergen har bestemt seg for å beholde sine data på huset (innlegg i DN 20. februar), dels med bakgrunn i et opprop om at digitalisering truer universiteter. Den type holdninger står mellom fellesskapet og det enorme verdiskapingspotensialet som ligger i våre data.

Frykten for at data skal forsvinne dominerer tilsynelatende frykten for at data skal støve ned uten å komme noen til gode.

Dag Rune Olsen og Oddrun Samdals innlegg vitner om en pliktfølelse. En plikt til å beskytte dataene mot teknologileverandører. Som de selv påpeker, ligger det store muligheter for læring, progresjon og ikke minst ny forretning i disse dataene. Nettopp derfor trenger vi en forsterket pliktfølelse for å realisere disse mulighetene.

«Data er gull. Men hvis vi bare sitter på dem, er de egentlig ikke mer enn gråstein. Data må deles, foredles og gjenbrukes for å ha verdi». Disse ordene er tidligere digitaliseringsminister Nikolai Astrups og står i kontrast til Dag Rune Olsen og Oddruns Samdals plan om å holde sine data på huset.

Dataforvaltere må kjenne plikten om verdiskaping på kroppen. Derfor bør datadeling innføres som en plikt for offentlige virksomheter, med begrunnede unntak – ikke omvendt.

Betyr dette at universiteter landet rundt skal gi totalt frislipp på alle data?

Selvsagt ikke. Men det betyr at forståelsen av hvordan data kan levere ny kunnskap, samfunnsnyttige tjenester og næringsutvikling, må etableres og flyttes helt frem i pannebrasken(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.