Sjeføkonom Øystein Dørum i NHO skriver i all hovedsak godt om viktigheten av eksport i sitt innlegg i denne avisen 03. august. I innlegget gjør imidlertid Dørum et selvstendig poeng av at det ikke er behov for et eget mål for eksporten fremover. Der er jeg uenig.
Bakteppet er følgende: De siste åtte årene har Norges handelsoverskudd med utlandet falt med 400 milliarder kroner. For første gang siden 1987 var handelsbalansen i fjor negativ. Vi kan alltids diskutere hvor alvorlig denne utviklingen er, men de fleste vil være enige om at det trengs en satsing på å utvikle nye eksportbedrifter og –arbeidsplasser i årene fremover. Høyres satsing på skattekutt har ikke bidratt til å utvikle morgendagens muligheter.
Vi i Arbeiderpartiet har satt som mål at eksporten utenom olje og gass skal øke med 50 prosent innen 2030. Skal vi snu eksportutviklingen, er dette målet naturligvis ikke det viktigste. Vi må først og fremst sørge for at virkemidlene som skal stimulere til økt eksport blir mer tilgjengelige, konkurransedyktige og treffsikre. Vi må i større grad enn i dag bruke statens verktøy målrettet for å åpne muligheter for eksport av bearbeidede produkter. Det er dette som er ryggraden i Arbeiderpartiets eksportsatsing.
Når jeg likevel mener det er behov for et selvstendig mål, har det med hvordan vi må forplikte oss til å satse for at verktøyene blir utformet på en måte som faktisk hjelper næringslivet. Det er ikke måte på hvordan dagens regjering snakker opp norsk eksport. Det siste året har næringsminister Iselin Nybø lansert både en eksporthandlingsplan og flere mindre tiltak for å snu utviklingen. Dette er isolert sett vel og bra, men ikke i nærheten av kraftfullt nok til å snu utviklingen. Et konkret mål forplikter oss til å angripe problemstillingen på en helt annen og helhetlig måte.
Å sette mål er sikkert ikke den eneste måten vi kan få til dette på. Hvordan internasjonale markeder utvikler seg er eksempelvis et forhold som staten i liten grad har kontroll over. Dørum har også rett i at målet ikke må trumfe det målet skal sikre, som er høyest mulig verdiskaping.
Samtidig har det å sette mål flere positive virkninger. De fleste er enige i at vi trenger mål for å kutte klimagassutslippene, selv om målet i seg selv ikke bidrar til klimakutt. Målet både forplikter og bidrar til en debatt om hvilke virkemidler som er mest effektive. På samme måte kan eksportmålet bidra til å få i gang den diskusjonen vi trenger for endelig å få gjort noe med virkemidlene for fremme av norsk eksport.
Staten kan i aller høyeste grad bidra til å fremme norsk eksport. Både gjennom frihandelsavtaler, strategisk markedsarbeid, konkurransedyktige finansieringsordninger og kapital til skalering og kommersialisering kan staten åpne dører for norske bedrifter ute i verden. Det blir ikke enkelt å ta posisjoner i vekstmarkedene, men laksesuksessen viser at det i høyeste grad er mulig når vi jobber målrettet over tid.
I programmet vårt for neste periode understreker vi at eksportmålet skal nås gjennom bransjevise avtaler, industrielle partnerskap, forenkling av virkemiddelapparatet og at eksportfremme blir en kjerneoppgave i forvaltningen og utenrikstjenesten. Det skal ikke være et mål staten forvalter i et vakuum, og det skal ikke være et mål for målets skyld. Eksportmålet er imidlertid viktig for kjernen i det som over lang tid har vært suksesshistorien i norsk næringspolitikk: samarbeid mellom bedriftene, fagbevegelsen og staten.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.