TØI-forsker Lasse Fridstrøm sier i DN 2. juli, i et tilsvar til min elbil- og klimakronikk 30. juni, at de 13 milliarder i årlige avgiftsreduksjoner til norske elbileiere ikke er subsidier, og at dette inntektstapet heller ikke er en samfunnsøkonomisk kostnad, men «bare en omfordeling mellom offentlig og privat sektor og mellom ulike grupper skattytere». Det er slik beregningsmetodikken for samfunnsøkonomiske kostnader formelt sett er, men det blir jo unektelig besynderlig å hevde at subsidier eller avgiftsreduksjoner eller kall det hva du vil, på 13 milliarder årlig til elbilhusholdningene ikke er en samfunnsøkonomisk kostnad, når vi vet at det er 15 ganger flere elbiler per voksen person i de mest velstående husholdningene i Norge enn i husholdninger med lav inntekt (SSB Analyse nr. 24 2019).

Klimagassutslippene er vår tids største trussel, og må reduseres, men det må gjøres rasjonelt. Og er det rasjonelt å betale mellom 5600 og 11.200 kroner pr tonn for å redusere klimagassutslippene ved hjelp av elbilsubsidier når man kan oppnå akkurat det samme ved å kjøpe ETS-klimakvoter eller EAE-utslippstillatelser for cirka 300 kroner pr tonn? Og det er det som er realiteten: EUs kvote- og utslippsordninger medfører at de norske elbilsubsidiene har en viss klimaeffekt, men akkurat den samme effekten, bare mye billigere, oppnår man ved å kjøpe klimakvoter eller utslippstillatelser. I teorien kan Norge helt på egen hånd, og uten at kvoteordningene hadde eksistert og uten at nabolandene (les EU-landene) også hadde kuttet sine utslipp tilsvarende, redusere sine CO2-utslipp ved ensidige reduksjoner. Men dette er bare i teorien. I praksis vil ensidige, norske klimagassreduksjoner ikke la seg gjennomføre i det lange perspektivet.

Hva bør vi så gjøre i Norge, utover å trappe ned elbilsubsidiene? Jeg har lest tusener av sider om klimaeffekten av ulike tiltak; og sitter igjen med følgende bilde av hva vi bør gjøre i Norge: Tiltak på etterspørselssiden, slik som elektrifisering av transport, fergedrift, oljeproduksjon og lignende har generelt lite for seg så lenge Norge er nettoeksportør av fossilfri vannkraft, og elproduksjonen i importlandene i hovedsak er fossilbasert. Satsing på bioenergi har også generelt lite for seg, fordi produksjonen av biodrivstoff ofte er mer energikrevende enn produksjon av tilsvarende mineralsk drivstoff, og det kan for eksempel ta mer enn 100 år før biodrivstoff laget av skog gir lavere klimagassutslipp enn bruk av tilsvarende mineralsk drivstoff (SSB, Discussion paper 778, 2014). Det vi imidlertid bør gjøre, er å produsere mer vannkraft og vindkraft, gjerne til eksport. Det har positiv klimaeffekt helt uavhengig av kvote- og utslippsordninger. CO2-fangst med underjordisk lagring kan også ha noe for seg, men det forutsetter at man fanger mer CO2 enn man bruker i energi på å gjøre «fangsten».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.