Forleden kom rapporten Emmanuel Macron bestilte i fjor som et svar på kritikken fra «De gule vestene» om fremtiden til Ecole Nationale d´Administration, eller «ENA», selve symbolet på en eliteskole. Skolen utdanner Frankrikes fremtidige embetsmenn og har fostret mange av landets presidenter, blant annet Macron selv, Hollande og Chirac.

Skolen som en gang skulle sikre lik og rettferdig tilgang til samfunnets øverste stillinger, er nå blitt eksempelet på det som er galt med det franske samfunnet, nemlig gapet mellom den franske eliten og resten. 80 prosent av Frankrikes forvaltningsledelse kommer fra Paris, er barn av eliten og de fleste er menn. «Vi må fjerne ENA for å bygge noe som fungerer bedre, vi må modernisere systemet vårt og gjøre slutt på «les grands corps», selve kjernen av den franske eliten, sa Macron i fjor.

Men rapporten anbefaler ikke at skolen legges ned, men at navnet ENA endres. Utdannelsen bør samkjøres med de andre forvaltningsskolene – énarquene skal ikke lenger holdes adskilt. Det foreslås også en stor endring i opptaksprøvene med kvotering av et titall elever fra vanskeligstilte miljøer. En annen viktig endring blir å fjerne rangeringen av elevene: hittil har man kunnet velge jobb kun basert på eksamensresultater. Man ønsker nå å se på andre kvalifikasjoner enn rene prøver. Det anbefales også gjeninnføring av en kortere førstegangstjeneste for elevene. Så langt forslagene, det er usikkert om de blir vedtatt: ENA er jo på mange måter en «kronjuvel» i Frankrike og verdenskjent for sitt strenge regime og tøffe opptakskrav.

Men hva er spesielt med elitene i Frankrike og hvorfor er de så kontroversielle?

For å forstå problematikken med ENA må man forstå det franske skolesystemet. I motsetning til det norske som er basert på at «alle skal med», bygger det franske på å dyrke talenter. Elevene får karakterer allerede fra barnehagealder. Du kan – og skal – alltid strekke deg lenger. Da jeg var elev på Den franske skolen i Oslo fikk vi alltid påskriften «Il faut faire mieux» – du kan gjøre det bedre; uansett hvor gode karakterer vi fikk. Og er du flink, premieres du og kan fort hoppe over trinn – jeg har en kamerat som ble ferdig på videregående da han var 13 år gammel. Dette illustrerer poenget om at i Frankrike er det det intellektuelle som fremheves. Det er denne tanken som styrer hele statsledelsessystemet: det er de mest intellektuelle som anses som best egnet til å styre landet.

Opptaket til ENA er svært vanskelig, og jobbene på slutten utdeles på bakgrunn av eksamensresultater – rent meritokrati. Det var også hele poenget med å stifte skolen etter annen verdenskrig – de Gaulle ville ha slutt på nepotisme og korrupsjon i statsledelsen.

Problemet er at man må ha blitt skolert de riktige stedene, aller helst i Paris fra tidlig alder, for å ha en reell sjanse til å komme inn. Man må dessuten besitte en sterk kulturell kapital, en av opptaksprøvene går på ren utspørring av allmennkunnskap, som i Frankrike betyr filosofi og klassisk litteratur; en annen på å debattere over et filosofisk tema. «Endrer kunst livet?» var et av spørsmålene i fjor. «Liberté, égalité, fraternité» er de sentrale verdiene i den franske republikken, samtidig sørger utdannelsessystemet for at tilgangen til toppen er alt annen enn lik.

Selv går jeg nå på ENA, utsendt fra Forsvarsdepartementet. Om lag en tredjedel av mine kullkamerater kommer rett fra skolebenken og har ingen arbeidserfaring. Er man klar til å lede et land etter seks måneders skolegang på ENA og tre praksisopphold i administrasjonen? For en nordmann er dette ganske utenkelig. Samtidig er jeg er mektig imponert over hvor dyktige og arbeidsomme medstudenter jeg har. Dessuten er to tredjedeler såkalte «interne», det vil si at de har jobbet i offentlig sektor i minimum fem år. Resten kommer fra privat sektor, Forsvaret eller den utenlandske kvoten fra 28 land – men alle må beherske fransk like godt som franskmenn.

Endringene som gjøres med ENA blir nok omfattende, men det gjenstår å se om Macron får til en skole som bedre gjenspeiler den franske befolkningen. Og om navnet forsvinner- som enhver markedsfører vet, kaster man ikke vrak på et unikt omdømme. Dessuten er ikke begrepet elite negativt ladet i Frankrike som det er i Norge, hvor den eneste «tillatte» eliten er i sport.

Vi kan lære mye av fransk frimodighet når det gjelder å strekke seg lenger og enda lenger; ikke være fornøyd med middelmådighet, og si høyt at noe ikke er bra nok. Som i sport, så i hjernekraft: trening og konkurranse er bra, å stadig bli utfordret til å gjøre det bedre. Men det vi gjør riktig her er å betone erfaringsbasert kunnskap – vi løser heller problemer enn å lære teori først og applisere denne på verden etterpå. Svakheten i Norge er aversjonen mot elitebegrepet og frykten for å være del av en intellektuell elite.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.