Europa står midt i en dramatisk krig og i en svært alvorlig energikrise. Samtidig må regjeringen her hjemme også håndtere en energipolitisk krise. Mange håpet at alvoret i krigen i Ukraina skulle samle folket i energipolitikken, men krisen ser snarere ut til å øke motsetningene.

Anne Therese Gullberg
Anne Therese Gullberg

Den energipolitiske krisen handler ikke bare strømpriskrisen og den gryende energikrisen. Den handler om en grunnleggende uenighet: Er norsk-europeisk energisamarbeid årsaken til eller løsningen på krisene?

EUs energiplan «RePowerEU» vil ikke bare sikre rekordinntekter fra norsk gasseksport. Energiplanen skal også sikre raskere overgang til fornybar energi og mer energisparing. Planen bygger på den omfattende energi- og klimapakken fra juli 2021, og skal forsterke og øke tempoet på energiomstillingen, samt realisere EUs energiunion.

Her hjemme forsterker energiplanen først og fremst de energipolitiske motsetningene: blant folk, mellom partier, innad i Arbeiderpartiet og i regjeringen. Det er strid om virkelighetsbeskrivelsen og om de politiske løsningene.

Mange i de grønne partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, ser et Europa som til tross for koronakrise og krigen i Ukraina står fast ved de mange og ambisiøse målene i EUs «Green Deal». De ser et Europa som på kort sikt må fyre opp kullkraftverk for å berge Europas befolkning gjennom vinteren, men som på mellomlang og lang sikt kommer til å gjennomføre en raskere energiomstilling til fornybar energi – med tilsvarende utfasing av fossil energi. De forventer at medlemslandene i EU vil følge Kommisjonen i ønsket om ytterligere integrasjon av i de europeiske energimarkedene.

Store deler av høyresiden, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, ser et Europa som i årevis har snakket i store ord om utfasing av atomkraft og kullkraft og om en storstilt utbygging av fornybar, men som nå konfronteres med realiteten. De ser industridød og et lenge varslet europeisk klimapolitisk havari, som ville ha funnet sted også uten krigen i Ukraina. De forventer at medlemslandene i EU vil legge vekt på retten til nasjonal kontroll over egen energimiks, fremfor ytterligere integrasjon.

Hvorvidt EUs energiomstilling vil havarere eller fortsette i økt tempo, legger viktige føringer for Norge: For strømprisen, for tempoet i omstillingen av petroleumssektoren, for konkurranseevnen til norsk industri, hvis helt avgjørende konkurransefortrinn har vært stabil tilgang på rikelig og rimelig fornybar kraft, og for tempoet i den norske klimaomstillingen.

Striden om virkelighetsbeskrivelsen og de politiske løsningene går i stor grad langs vekst-vern-skillelinjen. Men på toppen kommer en av de mest eksplosive politiske sakene i norsk politikk noen gang: EU-saken. Og det er nettopp her sprengkraften i «RePowerEU» ligger. Den rører ved noen av de mest betente sakene i norsk politikk, saker som ligger i krysningspunktet mellom EU-sak, nasjonal selvråderett og energiomstilling: ACER, utenlandskabler, vindkraft og klimapolitikk.

Norsk energi- og klimapolitikk er i snart tyve år blitt utformet i Brussel, men det var først med ACER-debatten i 2018 at dette for alvor ble erkjent av folk og politikere. Det gjør situasjonen enda mer krevende for dagens regjering.

«Selvmordsparagrafen» la til grunn at den forrige rødgrønne regjeringen ville oppløses om spørsmålet om norsk EU-medlemskap ble reist igjen. Dagens regjering må forhandle om ACER, utenlandskabler og vindkraft i fullt flomlys i en polarisert debatt, der det er klart for alle at forholdet til EU er en helt avgjørende del av ligningen. Er det nettopp det norsk-europeiske samarbeidet og utenlandskablene som har forårsaket krisene vi nå står i, eller er det i dette samarbeidet vi finner den politiske løsningen på strømpriskrisen og energikrisen?

Splittelsen går rett gjennom Arbeiderpartiet. Partiet presses fra ytterste venstre og fagbevegelsen, og kritikken vil neppe forstumme før utenlandskablene faktisk kuttes. Senterpartiet på sin side, konkurrerer med Rødt om å si høyest og tydeligst nei til ACER. Det er et krevende utgangspunkt for å finne pragmatiske politiske løsninger.

Det har vært et energipolitisk annus horribilis for regjeringen. Det er lite som tyder på at det neste energipolitiske året vil bli bedre.

Er norsk-europeisk energisamarbeid årsaken til eller løsningen på krisene?

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.