Med ny superlederteknologi kan vi bygge fusjonsreaktorer mindre, raskere og billigere enn vi før trodde var mulig. Om to år tester Commonwealth Fusion Systems, et selskap som springer ut fra Massachusetts Institute of Technology (MIT), en slik reaktor for fusjonsenergi.
UiT Norges arktiske universitet er med på prosjektet, med finansiering fra Equinor.
Vellykkede tester i Boston kan åpne for storskala produksjon av fusjonsenergi fra midten av dette århundret. Norge er gjennom vitenskapelige bidrag fra UiT med på gjennombruddet.
Med dette inviterer vi statsråd Ola Borten Moe, som i Dagens Næringsliv 20. mars sier at vi ikke har forutsetninger for å ta diskusjonen om vi skal bygge kjernekraftverk i Norge: Bli med UiT til våre samarbeidspartnere i USA – og se at løsningen er mer konkret og nærmere i tid enn for bare få år siden.
Statsråden vil se at dette ikke er «kompetanse som har ligget brakk litt for lenge», som han frykter i Dagens Næringsliv. Kompetansen kan tvert imot gjøre kjernekraft fra fusjon til en mulighet, også for Norge.
Vi foreslår tre politiske grep for at Norge skal beholde den lederposisjonen vi har skaffet oss i samarbeidet mellom UiT, MIT og Equinor.
For det første, og akkurat nå viktigst: Politikere og mediene må skille mellom fusjonsenergi og fisjonsenergi, selv om begge er former for atomkraft. Det vil gi et riktig kunnskapsgrunnlag når Stortinget etter påske skal diskutere kjernekraftens potensial i Norge.
For det andre må Norges forskningsråd satse strategisk på denne energiformen.
For det tredje må Norge melde seg inn i EUs forskningsprogram Eurofusion.
Siden UiT er den eneste norske institusjonen som forsker, publiserer og tilbyr masterstudier på fusjonsenergi, vet vi godt at denne energiformen så langt har ligget i skyggen av den mer problematiske fisjonsenergien. Fusjonsenergi frigjøres når to lette hydrogenatomer smelter sammen til helium. Fisjonsenergi frigjøres derimot når tunge atomkjerner spaltes i en kjedereaksjon.
Den viktigste forskjellen er likevel denne: Risikoen vi ofte forbinder med kjernekraft, er bare knyttet til fisjonsenergi. Fusjonsprosessen skaper ikke radioaktivt avfall, og det er bare fisjonsprosessen som kan løpe løpsk, slik vi kjenner historien fra Tsjernobyl.
Hvis vi ikke har skillet mellom energiformene klart for oss, lar vi de negative, historiske erfaringene med fisjonsenergi sverte det enormt positive potensialet for fusjonsenergi. Resultatet er den berøringsangsten om kjernekraft som preger den politiske debatten i dag.
Forskningsrådet har en rekke målrettede program med egne budsjett for strategisk prioriterte tema, men fusjonskraft står ikke på denne listen. Et strategisk forskningsprogram for fusjonskraft vil skape mer forutsigbarhet og langsiktighet.
Utviklingen av ny kunnskap skjer alltid i et internasjonalt samarbeid. Slik må det være også for fusjonskraft. UiT er i dag assosiert medlem av Eurofusion, forskningsprogrammet som skal bidra til utforskningen av fusjonsenergi innenfor EU og EØS-landene. Det gir forskere ved UiT tilgang til måledata og muligheten til å delta i europeiske forskningsprosjekt på fusjonsenergi.
Vi kan derimot ikke søke forskningsmidler fra EU gjennom Horisont Europa, verdens største forsknings- og innovasjonsprogram. Fusjonsenergi har et eget budsjett i Horisont Europa, men dette er altså midler Norge ikke får tilgang til uten å være medlem i Eurofusion.
Norge kan helt fint melde seg inn i Eurofusion uten å være EU-medlem, og vi blir heller ikke det første landet med en slik ordning.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.