Norsk oljevirksomhet er en av Norges største forurensere. Mens alle snakker om å kutte nasjonale utslipp har denne bransjen gått motsatt vei.

Siden 1990 er klimautslippene fra å produsere olje og gass nesten doblet, fra 8 til 15 millioner tonn i året. Olje- og gassproduksjon står nå for nærmere 30 prosent av norske klimautslipp. Utslippene fra forbrenning etter at oljen og gassen er solgt kommer i tillegg.

De tre mest forurensende sektorene i Norge er olje og gass, industri og transport. Men oljen skiller seg negativt ut:

  • Industrien har redusert sine klimautslipp med en tredjedel siden 1990.
  • Transportsektoren har lenge hatt høyere utslipp enn olje, men utviklingen har snudd og sektoren er nå på vei ned, på grunn av biodrivstoff og elbiler. I 2017 var klimautslippene fra transport tilbake på 2001-nivå. Om få år er olje og gass den mest forurensende sektoren i Norge.

Dette kan ikke fortsette. Regjeringen har mål om å kutte norske klimautslipp 40 prosent innen 2030. Hvordan skal man klare dette uten å kutte i den sektoren som representerer nesten 30 prosent av norske klimautslipp?

Arbeiderpartiet vil at Norge skal være klimanøytral i 2050. Hvordan er det mulig å nå uten en styrt og kontrollert nedskalering av norsk oljeproduksjon, til fordel for andre bransjer?

Det er i praksis umulig.

Hvilket klimaansvar tar fagbevegelsen i dette bildet?

Svaret er: Null.

I en slags misforstått omsorg for sine medlemmer har oljenæringen de siste tre tiårene vært beskyttet av LO som om den var en rødlisteart.

Som fagforening kunne LO blitt med på debatten, spilt en konstruktiv, solidarisk og deltagende rolle, med aktive forslag til hvordan man kan regulere oljevirksomheten bedre; en styrt nedtrapping gjennom skatt, konsesjoner, tillatelser, produksjonsmål, klimamål. Den muligheten har de ikke tatt. De har dessverre valgt den franske tilnærmingen: Nei til alt.

Ingen skal si at LO ikke har hatt tid og anledning. Norge undertegnet Klimakonvensjonen i 1992. Kyoto-protokollen ble undertegnet i 1997. Parisavtalen ble undertegnet i 2015.

Det er talende at når Aps Espen Barth Eide nå ønsker å gjøre partiet sitt til det mest troverdige klimapartiet innen 2021 (DN 7. september), så repliserer Jørn Eggum i Fellesforbundet med: «Han er ingenting».

Berøringsangsten overfor norsk oljevirksomhet er en misforstått omtanke for medlemmene, av minst tre årsaker.

For det første fordi alle organisasjoner som ønsker å engasjere dagens klimaengasjerte ungdom, og en økende andel høyt utdannede mennesker, bør ha bedre svar enn at Norge produserer den reneste oljen. Det er en fornærmelse mot potensielle medlemmer. LO er i direkte og økende konkurranse med Unio og Akademikerne om fremtidens arbeidstagere. LO sier selv at Unio og Akademikerne rekrutterer tre ganger raskere enn LO i dag.

For det andre fordi Arbeiderpartiet begynner å få et noe bedre grep om tidsånden enn LO i klimasaken. Ap siger langsomt mot det grønne, LO henger etter. I Oslo vinner Ap gjenvalg på grunn av MDGs og SVs økende oppslutning. Arbeiderpartiets linjeskifte i spørsmålet om å bygge ut Lofoten og Vesterålen, partiets klare linje i elektrifiseringen av Sverdrup og åpning av debatten om skatteregimet på sokkelen er trekk i denne utviklingen. LO har ikke fremstått som en tydelig progressiv kraft i noen av disse eksemplene.

Dette betyr at det kommer til å være flere åpne gnisninger mellom Ap og LO fremover, om ikke LO snart justerer kursen.

For det tredje fordi for hver dag som går mister LO tid til omstilling. Tiden blir stadig mer knapp. Det gjør at omstillingen for LOs medlemmer i oljevirksomheten vil bli mer og mer smertefull. Det tjener ikke LOs medlemmer på.

LO har brukt tiden dårlig. Ved å motarbeide aktiv omstilling fra olje til grønt skifte har de i praksis gjort sine medlemmer en bjørnetjeneste. Det har i praksis vært en strategisk tabbe. Ikke bare fordi omstillingen blir tøffere for medlemmene enn den hadde trengt. Men også fordi sjansen øker for at endringene i oljevirksomheten kommer til å skje uten at LO har noe å si.

Norsk arbeiderbevegelse har alltid tatt ansvar for samfunnsutviklingen. Arbeidstagerne har kommet godt ut av omstillinger og endringer fordi fagbevegelsen har sikret medlemmenes interesser. Det ansvaret må LO ta også i den omstillingen som det grønne skiftet innebærer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.