Det er bred enighet i mange land om at energi- og klimapolitikken bør innrettes slik at CO2-konsentrasjonen i atmosfæren ikke overstiger 450 ppm, for å unngå mer enn 1,5 grader global oppvarming fremover mot 2100. Dette målet er ekstremt krevende, siden menneskeskapte utslipp av klimagasser fortsatt øker og vi nærmer oss den angitte grensen.
En bevegelse i retning av dette målet i energi- og klimapolitikken vil kreve betydelige økninger i prisene på fossile energikilder for å vri etterspørselen bort og mot utslippsfrie alternativer. Og investeringene i slike alternativer må trolig minst femdobles i forhold til dagens nivå frem mot 2030, samtidig som vi opprettholder investeringer i fossile energikilder for å unngå at fallet i tilbudet blir raskere enn fallet i etterspørselen.
Økte priser på kull, olje og gass gjennom avgifter og kvotepriser gir økt inflasjon en stund, og høyere priser permanent.
Investeringene i fornybar energi, elektrisitetslager, atomkraft og lavkarbonløsninger er kapitalintensive og lite produktive i betydningen energi levert i forhold til hvor mye som investeres. Mange av investeringene må gjennom en fase med forskning, utvikling, skalering, læring og standardisering før de er til stede i markedene i stor skala.
De vil lenge dessuten være avhengige av kompliserte forsyningskjeder som allerede i dag preges av betydelig knapphet og flaskehalser når det gjelder tilgang på mineraler og metaller, samt prosesserings- og raffineringskapasitet.
Her er det åpenbare muligheter for dominerende adferd og monopoldannelser, med aktører som kontrollerer deler av kjeden fra ressurs til marked. Kinas dominerende posisjon i foredling av metaller og sjeldne mineraler er velkjent. Chile annonserte nylig planer om nasjonalisering av sine litiumressurser. Indonesia har tatt til orde for et nikkelkartell à la Opec.
Og med Russland ute av ligningen i mange år, blir det færre steder å hente ressursene fra.
De færreste i tettbefolkede områder i rike land er positive til gruvedrift, mineralutvinning eller industriell prosessering i nabolaget, så forsyningskjedene blir fort lange og kostbare.
Vi må investere raskt i løsninger som ikke er skalert, eller der teknologien ikke er utprøvd over lang tid. Lokale elektrisitetsnett og infrastruktur for gass må forsterkes og bygges om, mens den økonomiske aktiviteten i byer og boligområder pågår. Karbonfangstanlegg må bygges på eksisterende industrianlegg. Boliger og kontorbygg må bygges om for å bli mer energieffektive.
Alt dette bidrar til økte kostnader og redusert produktivitet mens omstillingen foregår.
Energiomstillingen vil åpenbart gi lavere effektivitet, høyere kostnader og høyere priser i en periode. Gevinsten kommer senere, i form av lavere klimakostnader, mindre forurensning og mer effektiv sluttbruk av energi. Omstillingen gir altså høyere inflasjon en periode. Prisstigningen vil ikke bare komme på tradisjonelle energivarer, men vil være synlig også i mange andre deler av økonomien.
Pengepolitikken i mange land er rettet mot å holde inflasjonen, eller vanligvis den såkalte «kjerneinflasjonen», altså prisstigningen på varer utenom energivarer justert for avgiftsendringer, på et lavt nivå, typisk to prosent årlig. Primærvirkemiddelet er renten, som økes for å bringe inflasjonen ned og reduseres for å bringe inflasjonen opp.
Hva skjer dersom pengepolitikken videreføres med samme målsetning, og finans-, energi- og klimapolitikken legges kraftig om for å drive energiomstillingen? Klarer vi å justere inflasjonsmålet for de pris- og inflasjonsdrivende faktorene i energiomstillingen jeg har nevnt over? Eller risikerer vi at renten settes for høyt?
Settes renten for høyt, får vi lavere økonomisk vekst, lavere investeringer og forsinket energiomstilling.
Det er trolig på tide med en vurdering av hvordan den ønskede energiomstillingen bør påvirke pengepolitiske mål og en diskusjon av hvordan pengepolitikken kan legges til rette for ikke å bremse energiomstillingen.
Gitt de inflasjons- og kostnadsdrivende investeringene i energiomstilling, som også verdens sentralbanker og pensjonsfond ønsker og promoterer, bør kanskje toprosentmålet revurderes?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.