Den billige norske vannkraften har muliggjort industrieventyr i fortiden, og kan muliggjøre nye industrieventyr i fremtiden. Samtidig bør ikke hensynet til billig strøm i Norge stå i veien for ny norsk kraftproduksjon som havvind eller nye generasjoner med kjernekraftverk.
For at det skal lønne seg å produsere strøm med produksjonskostnader høyere enn for vannkraft trenger vi flere utenlandskabler.
Med dagens system vil dette innebære dyrere strøm i Norge. Derfor trenger vi markedsløsninger som skiller mellom prisen på innenlands og utenlands konsumert vannkraft.
Dagens strømmarked skaper en høyst rasjonell motvilje mot bygging av utenlandskabler hos alle som kjøper strøm, eller som ønsker at Norge skal være en pionér på å ta i bruk ny elektrisk teknologi. Samtidig kan nye utenlandskabler realisere både økonomiske og miljømessige gevinster for fellesskapet.
For å realisere gevinstene vi kan få av kraftproduksjonen vi har i dag, og kan få i morgen, trenger vi markedsløsninger som skiller mellom prisen på innenlands og utenlands konsumert vannkraft.
- Én løsning er å ha et tomarkedssystem for vannkraft i Norge. Først blir alle produsenter pålagt å tilby all strømmen de ønsker å selge til innenlands konsumenter. Etter at innenlands konsumenter har dekket sin etterspørsel, står produsentene fritt til å eksportere den strømmen de ikke fikk solgt innenlands.
For å passe på at systemet ikke er lett å manipulere, ved at produsenter setter høye priser innenlands, er det et ekstra vilkår. Produsenter får ikke lov til å selge en større relativ andel av eksporten enn det de har av det norske innenlandsmarkedet.
For eksempel kan en produsent som har dekket halvparten av etterspørselen innenlands ikke stå for mer en halvparten av eksporten.
Et slikt system vil bety at produsenter i praksis kjøper eksportrettigheter ved å selge strøm innenlands. Jo mer de tjener på eksport, jo mer vil de betale for rettigheten til å eksportere. Dette vil føre til at jo mer og dyrere strøm en eksporterer fra Norge, desto billigere blir strømmen i Norge.
Produsenter av annen kraft enn vannkraft vil kunne selge direkte til utenlandske kunder, til utenlandske priser, ettersom de ikke er dekket av loven. Fordelen med dette systemet er at det er en ren markedsløsning; en lov, for å være mer presis. Den innebærer ikke en utvidelse av politikeres makt, eller et effektivitetstap ved skattlegging.
Det betyr også at de som bor i Norge, og må oppgi kulturlandskap for produksjon og nett, også får gevinsten av det, direkte gjennom billigere strøm og flere arbeidsplasser.
- En annen og enklere løsning er å legge en avgift på salg av vannkraft som betales tilbake til strømkonsumenter i Norge. Strøm som blir produsert i Norge, men solgt i utlandet, vil skape en overføring til norske kunder. Jo mer en eksporterer, desto lavere strømpris får en i Norge.
Risikoen med et slikt system er at det vil være lett for politikere å ta midlene og bruke dem på mer eller mindre fornuftige offentlige investeringer.
- En tredje fremgangsmåte er at staten kan kjøpe og produsere nok strøm til å dekke innenlands etterspørsel, for så å selge strøm til en fast pris til norsk industri og husstander. Private og kommuner kan fortsette å selge strøm på NordPool til utenlandske kunder, som før.
Dette ville innebære det litt lite ønskelige scenarioet at staten ville måtte sette strømprisen. En kan se for seg en ordning der dette blir gjort av en upolitisk tjenestemann ut ifra forhåndsbestemte kriterier, analogt med slikt sentralbanksjefen setter renten. Utfordringen med denne ordningen er at den innebærer mer statlig innblanding i økonomien.
Felles for alle ordningene er at en kan tenke på det som en avtale mellom strømprodusenter, som kan bygge mer kapasitet og flere utenlandskabler, og innenlands konsumenter, som får billigere strøm.
Avtalen innebærer en politisk risiko for strømkundene: Politikere kan bygge kabler under et nytt markedssystem, for så endre institusjonene tilbake etter at nye kabler er bygget. Den beste måten å unngå dette på er demokratisk styring og nasjonal autonomi i kraftpolitikken.
Dette vil innebære å melde Norge ut av det europeiske energisamarbeidet Acer. Acer-avtalen innebærer at EUs byråkrater får sette reglene for norske energimarkeder. Det en betydelig myndighetsoverføring fra krafteksportøren Norge til kraftimporterende land i EU.
Selv om en har et ideologisk ønske om norsk EU-medlemskap, må en se realismen i øynene i at det ikke lurt for en krafteksportør og la kundene sine diktere sin egen kraftpolitikk.
Et slikt system vil bety at produsenter i praksis kjøper eksportrettigheter ved å selge strøm innenlands
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.