Utrangerte betongplattformer bør bli utslippsfrie gasskraftverk

Det er tolv betongmastodonter på norsk sokkel: Statfjord-plattformene, Troll, Oseberg og et knippe til. Tre av dem er ikke konstruert for å kunne flyttes eller tas i land for materialgjenvinning når de skal fases ut. Regningen for å fjerne disse plattformene fra sokkelen blir uansett astronomisk.

Et alternativ, som formelt bringer enhetene ute av syne og som er innenfor økonomisk realistiske rammer, er å fjerne dekk og utstyr, mens understellet og plattformbena etterlates til kommende generasjoner. Den første av disse gigantene som skal stenges ned, blir sannsynligvis Statfjord A.

I en kronikk i DN 21. juli med tittel: «Gi gigantplattformene et liv etter døden» diskuterer forsker Even Ambros Holte ved Sintef mulige etterbruksløsninger med utgangspunkt i sjømat og grønn energi. Som eksempel på det første nevner han anvendelse som forskningsstasjon(er) for studier av hav, inklusivt marinbiologisk mangfold og fôrfabrikker for offshore havbruk. Men det er vanskelig å tenke seg slike sirkulære sjømatløsninger mange mil til havs innenfor sunne økonomiske rammer, hvor man må bruke helikopter for å frakte personell og forsyninger forsvarlig til og fra plattformene.

Andre, mer realistiske løsninger som fremheves, er hydrogenproduksjon ved elektrolyse eller spalting av vann med elkraft fra havvind.

Den mest nærliggende løsningen med hensyn til gjenbruk av utrangerte betongplattformer, som Holte ikke diskuterer, er etablering av CO2-frie offshore gasskraftverk. Som drivstoff kan man benytte gjenværende gassressurser i det aktuelle feltet, gass fra andre felt eller fra felt der utbygging er blitt vurdert som ulønnsomt på grunn av manglende infrastruktur.

Kraftverket kan være modulstrukturert, hvor komponentene produseres på land og transporteres offshore for sammenkobling. Her kan man benytte kombinasjoner av gassturbiner, varmegjenvinning og dampturbiner for å drive generatorer, som igjen omdanner energien til elektrisk kraft.

Noen har foreslått karbonfangst og -lagring (CCS) som løsning for å gjøre denne type kraftverk CO2-frie. Andre løsninger er å benytte ulike filtre. Uansett fangstmetode må CO2 og andre forbrenningsgasser komprimeres og deponeres for evigheten i saltvannsreservoar under havbunnen.

En alternativ løsning er å separere mesteparten av nitrogenet i avgassen i stedet for å fange CO2. Dette gir både driftsmessige og økonomisk robuste løsninger. Ulempen er at volumene som skal avhendes blir større. På den annen side viser både empiri og beregninger av en slik nitrogen-/CO2-blanding, via systemer utviklet av IEC as, gir formidabel effekt med økt utvinningsgrad i oljereservoarer (Enhanced Oil Recovery – EOR). For Norge ville bruk av en slik teknologi gi et enormt økt bidrag til Oljefondet med en brøkdel av investeringene i forhold til undervannskabler for strømforsyning fra land. Med CO2-frie elkraftverk til havs, vil man kunne drive olje- og gassproduksjon med kortreist grønn elkraft. Vannkraften kunne blitt beholdt på fastlandet eller man kunne økt elkrafteksporten for å fremme nedbygging av fossile kraftverk på kontinentet.

Sist men ikke minst, dette er basert på kjente teknologier som den norske petroleumsbransjen har utviklet og bygget opp i over 50 år. Det var cirka 1330 offshore olje- og gassplattformer i verden i 2018. I tillegg kommer alle karbonbaserte elkraftanlegg på land, som også ønsker å redusere sine CO2-utslipp. Ovennevnte CO2-utslippsfrie teknologier kan gi den nye storskala energiindustrien i Norge, som både politikerne og petroleumsbransjen hevder at de er på leting etter.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.