Stortinget ba regjeringen komme med forslag til en skattepakke som begrenser nedgangen i oljeinvesteringene, for å redde leverandørnæringen. I proposisjonen er det nye og interessante tanker. Bare synd forslaget ikke hjelper leverandørbedriftene.

Finansdepartementet har nå forstått at selskapene ønsker skattefradragene tidlig, på grunn av høye avkastningskrav. De har derfor foreslått direkte utgiftsføring av investeringer. Det er helt riktig, som de påpeker, at dette er en vinn-vinn-situasjon for selskapene og staten.

Derfor er det merkelig at departementet vil innføre dette kun mot særskatt, ikke mot samlet skatt, slik det er gjort i Storbritannia og USA.

Første endring som bør gjøres, er å ha direkte utgiftsføring også mot selskapsskatten.

Proposisjonen inneholder en del akademiske betraktninger og beregninger basert på Finansdepartementets foretrukne, teoretiske verdsettingsmodell. I denne modellen ønsker ikke selskapene å få skattefradragene tidlig, så det er rart at de benytter denne også nå.

Det er inkonsistent.

Stortinget har ikke bedt om skatteteoretiske utledninger, men helt konkrete og virkningsfulle strakstiltak for en leverandørindustri der oppsigelsene har startet. Politikere som ønsker tiltak som virker, bør derfor gå direkte til Boks 3.2 i proposisjonen. Her har Finansdepartementet faktisk gjort en praktisk prosjektberegning med utgangspunkt i virkeligheten, der selskapene er opptatt av vanlig nåverdi.

Petter Osmundsen
Petter Osmundsen (Foto: Jeanette Larsen)

Skatteanalysen viser at ved dagens system, og ved en antagelse om at selskapene benytter nåverdimetoden og et reelt avkastningskrav på åtte prosent, dekker oljeselskapene 26 prosent av sine kostnader og får beholde 22 prosent av sine inntekter.

Det betyr at samfunnsøkonomiske prosjekter blir liggende (underinvestering).

Med Regjeringens forslag til skattepakke reduseres kostnadsandelen for selskapene til 21 prosent, altså at systemet er nøytralt med et avkastningskrav på ni prosent.

Det er en forbedring.

Som dokumentert blant annet av analyseselskapet Wood Mackenzie, opererer selskapene nå med to krav for å sanksjonere prosjekter. Nåverdien må være positiv, med et avkastningskrav på ti prosent, og i tillegg må prosjektene ha en balansepris på 30 dollar per fat eller lavere. Det er ingen selskaper som forventer at dagens oljepris, preget av koronakrise og priskrig, skal vare gjennom hele levetiden for nye prosjekter. Et konservativt prisanslag vil være 50 dollar per fat.

Kravet om at prosjektene skal være lønnsomme på 30 dollar per fat er en mekanisme for å rasjonere kapital i en situasjon der den løpende kontantstrømmen har falt dramatisk.

Tilleggskravet innebærer at selskapene i praksis har et avkastningskrav på 15 prosent eller høyere. Om man skulle tvile på dette sanksjoneringskravet, er det bare å se på de omfattende investeringskuttene oljeselskapene allerede har vedtatt.

Med dagens faktiske avkastningskrav vil derfor Regjeringens skattepakke – der den har kuttet i alle komponentene i forslaget fra næringen, LO og NHO – gi underinvestering.

Balanseprisene blir bare marginalt forbedret, og det blir ikke sanksjonering av flere prosjekter.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.