Oljeøkonomen Paul Stevens har i tittelen på et av sine mange arbeider stilt et direkte spørsmål: «National oil companies: Good or bad?».

Stevens sikter her til statseide oljeselskaper, opprettet av en lang rekke oljeland i 1970-årene for å sikre nasjonal kontroll med de hjemlige oljeressursene. Selskapene ble i løpet av kort tid nasjonale giganter, hjulpet frem av privilegert tilgang til de rikeste oljefeltene.

Eivind Thomassen
Eivind Thomassen

Helt siden starten har forskere som Stevens vært skeptiske til disse selskapene. Institusjonell økonomisk teori gjør kombinasjonen av privilegert markedsposisjon og statlig eierskap til en oppskrift på ineffektivitet og sløseri. Store penger gjør selskapene til kanaler for korrupsjon, eller til selvstendige politiske maktsentra på utsiden av demokratiske institusjoner.

Noen statsoljeselskaper, som i Venezuela og Nigeria, synes å ha gitt skeptikerne rett. Likevel eksisterer mange statsoljeselskaper i dag i beste velgående. Noen av dem er blant de største selskapene i verden.

Equinors 50-årsmarkering gir anledning til å stille Stevens’ direkte spørsmål også på norsk. Equinor er nemlig også et slik nasjonalt oljeselskap, opprettet av den norske stat i 1970-årene og frem til 2018 kjent som Statoil. Staten gjorde også Equinor til mye av den nasjonale kjempen selskapet i dag er, ved hjelp av en raus tildeling av oljeressurser.

Men var det en god idé?

Et historieverk som publiseres i disse dager, i hovedsak finansiert av selskapet selv, kan gi deler av svaret. Historien fra 2001 er her dekket av Marten Boon, perioden 1972–2001 av undertegnede.

Som vi viser i bøkene, var skepsis mot prosjektet lenge fremtredende, også i Norge. Allerede med opprettelsen av Statoil i 1972 fryktet mange, særlig i partiet Høyre, at selskapet ville bli for mektig. Etter kort tid ble Statoil beskyldt for ineffektivitet og sløseri. Krav om endring ble søkt innfridd da regjeringen Willoch delte Statoils eierrettigheter i 1984.

Dagens Equinor er mye sterkere og mer dominerende enn Statoil var i 1980-årene. Likevel har denne formen for kritikk lagt seg.

Når stormen har stilnet, skyldes det ikke bare at Equinor er blitt en pengemaskin uten sidestykke, godt hjulpet av høye priser på olje og gass. Det skyldes utvilsomt også tillit blant nordmenn flest til at selskapet, til tross for sine mange maktmidler, opererer ut fra et mål om å maksimere verdiskapingen – og til at selskapet lykkes godt med dette.

Forskningen synes å bekrefte denne oppfatningen. Sammenlignende studier av oljeselskapenes ressursbruk indikerer at Equinor opererer mer effektivt enn andre statsoljeselskaper, på linje med private konkurrenter.

Dette skyldes at Statoil fra et tidlig tidspunkt forsøkte å etterligne private oljeselskaper. Selskapets første administrerende direktør, Arve Johnsen, valgte de store, internasjonale oljeselskapene som forbilder. Selv om selskapet var privilegert og hadde tette bånd til politikken, var det alltid drevet av et ønske om å måle seg med de beste.

Les hva Thomassen skrev i juni: Krigen som gjentar seg dnPlus

En av innvendingene mot statlige oljeselskaper er at de pålegges å ta politiske hensyn, hensyn som kan skade verdiskapingen. Slike forventninger virket også sterkt på Statoil, særlig forventningen om å skape industrielle ringvirkninger i Norge. At også norsk leverandørindustri viste seg konkurransevillig, tillot imidlertid Statoil å balansere hensyn til ringvirkninger med hensynet til effektivitet og lønnsomhet.

Å konkurrere ble en viktig drivkraft også for Harald Norvik og resten av Johnsens etterfølgere i sjefsstolen, et hovedmotiv for å ekspandere internasjonalt og å søke delprivatisering og børsnotering. Innlemmelsen av private eiere i 2001 har styrket konkurransepress og konkurransevilje ytterligere.

En rekke andre forhold, ikke minst en bevisst statlig politikk for konkurranse og mangfold på sokkelen, har også vært viktig for å holde Statoil i tømmene.

At Statoil ble et konkurranseorientert og effektivt selskap hindret det ikke fra å gjøre spektakulære mageplask. Mongstad-raffineriet i 1980-årene og de siste års USA-eventyr er bare to eksempler.

Sammenlignet med andre nasjonale oljegiganter må det hele likevel sies å ha gått forbausende bra. Desto mer som hele den internasjonale oljeindustrien over samme periode har forandret seg dramatisk.

Les også Thomassens kronikk fra 2017: Gjedrems Bank dnPlus

Det er ikke dermed sagt at et sterkt statsoljeselskap var den beste løsningen vi kunne ha valgt. Enda mindre at et stort og mektig Equinor vil være det beste også i fremtiden.

I historisk perspektiv er det likevel verdt å merke seg hvordan vi også på dette området, med en typisk norsk blanding av dyktighet og flaks, unngikk å gå i de fellene mange andre oljeland nå befinner seg i.

Det hele kunne utvilsomt ha gått veldig mye verre.

… med en typisk norsk blanding av dyktighet og flaks, unngikk å gå i de fellene mange andre oljeland nå befinner seg i

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.