Investorlegenden og programleder Jim Cramer i CNBC-programmet «Mad Money» ble rett før helgen bedt om å kommentere utvikling på børsene – inkludert aksjekursene til de amerikanske oljeselskapene Chevron og ExxonMobil. Begge aksjene falt da selskapene nylig la frem tallene for fjerde kvartal i 2019.

Svaret fra Cramer overrasket.

«I’m done with fossil fuels. They’re done. They’re just done», sa den Harvard-utdannede tidligere Goldman Sachs-megleren.

Han begrunnet det slik:

  • Store pensjonsfond verden over vil ikke lengre eie oljeaksjer. Dette øker nå i omfang og veldig raskt.
  • Yngre fondsforvaltere er ikke interesserte i aksjeverdiene på oljeselskapene – de har ikke tenkt å kjøpe disse aksjene uansett hvor lønnsomme de måtte være.
  • Oljen er den nye tobakken.

Cramer konkluderer med at vi nå ser de siste krampetrekningene fra oljeselskapene som befinner seg i det kan kaller «the death knell phase».

Anne Jortveit
Anne Jortveit

Forrige uke sendte siste kvartalsresultat for ExxonMobil oljeaksjen ned til det laveste nivået på ti år. Årsaken er mer kompleks enn den bølgedalen råoljemarkedet generelt har vært nede i den siste tiden, kommenterte Bloombergs Kevin Crowley. Exxons konsernsjef Darren Woods har investert stort i nye olje- og gassprosjekter den siste tiden. Han ser for seg å kunne innkassere gevinsten av sine motsykliske investeringer om fem års tid.

Kursen på Chevron-aksjene har også falt til tross for at selskapet kjøpte tilbake egne aksjer for fem milliarder dollar i fjor. Hverken ExxonMobil eller Chevron får betalt for sin hardcore oljestrategi.

Høy leteaktivitet og store reserver har tidligere vært et positivt bidrag til oljeselskapenes aksjekurs. Mye tyder på at denne sammenhengen ikke er like logisk nå som i 2010 eller 2015. Verden har for alvor begynt strevet med å ødelegge markedet for fossil energi ved å utvikle og fase inn utslippsfri teknologi.

Vi kan bare dra til Stavanger for å finne eksempler på det Cramer beskriver. «Hitecvision under kraftig press fra investorene – varsler storsatsing på fornybar», skrev DN i oktober i fjor.

Og hva nå med Equinor? Når kan det få konsekvenser for aksjekursen at stadig flere forvaltere ikke vil ha olje i sin portefølje?

Hvor lenge vil utsiktene til å utvikle reserver belønnes i aksjemarkedet?

Det er ikke småbeløp Equinor per i dag bruker på å lete etter olje nær sagt over hele kloden – en form for langsiktig gambling der utfallet er usikkert. I selskapets sist tilgjengelige årsrapport (2018) kommer det frem at Equinor har letevirksomhet i 21 land, deriblant Surinam, Uruguay, Nicaragua, Libya, og Russland.

Selskapet anslo at letingen ville koste 1,7 milliarder dollar i 2019, nesten 16 milliarder kroner.

Om internasjonal olje og gass heter det i årsrapporten at Equinor skal «videreutvikle kjerneområder og modne frem nye vekstmuligheter.» Business as usual.

Staten som majoritetsaksjonær (67 prosent) og Folketrygdfondet som langsiktig eier (3,45 prosent) har ikke all verdens behov for at den kortsiktige aksjekursen i selskapet hele tiden er høy, så lenge salg ikke står på agendaen. Det spørsmålet vi som eiere må stille oss er: Er det i statens og vår interesse at Equinor farter verden rundt for å lete etter ny olje og gass som bare muligens kan føre til inntjening?

Eller er det å investere 16 milliarder i leting i løpet av et år noe som først og fremst er til fordel for kortsiktige aksjonærer og selskapets ledelse?

For staten som majoritetseier i Equinor vil spørsmålet trenge seg på: Hvor lenge vil utgifter til leting oppfattes som en løfterik investering med utsikter til fremtidig positiv kontantstrøm?

Kanskje staten som svært langsiktig majoritetsaksjonær er bedre tjent med at letekostnadene på 16 milliardene i året heller deles ut som utbytte. Da kan statens andel av milliardene plasseres i Oljefondet, der risikoen spres i tråd med fondets gjeldende politikk. Eller kanskje pengene kan kaste mer av seg om de settes i arbeid i fornybare prosjekter som produserer energi som trengs når transportsektor, industri og byggesektor skal levere på klimamålene.

Dette er diskusjoner de politiske partiene snarest må ta. Utsettelse kan koste oss dyrt. Erfaringer fra andre bransjer tilsier at man har færre gode kort på hånden jo lenger inn i Cramers «death knell phase» man venter med oppgjøret.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.