Etter intense forhandlinger på bakrommet fremstår regjeringen, LO og NHO forholdsvis samstemte om strømstøtte til bedrifter. Tre milliarder kroner er satt av, og det skal i tillegg garanteres for likviditetsavlastende lån gjennom vinteren.

Rammene er forholdsvis begrenset, dersom en sammenligner med strømstøtten til privatpersoner, men innretningen er betydelig mer raffinert.

Espen Fjeld
Espen Fjeld (Foto: Energi Salg Norge)

Et viktig element i ordningen er krav til energikartlegging og videre gjennomføring av energitiltak. Full støtte får virksomheten først når energisparetiltak er gjennomført. Her vil virksomheter raskt ved å benytte skjema tilgjengelig på Enovas nettsider kunne gjennomføre energikartlegging, og dermed utløse eventuell støtte.

Trinn to i denne delen av ordningen inneholder både strømstøtte og tilskudd til investering i energisparende tiltak. Dette er en meget god kobling. Den gir sterke økonomiske incentiver til å gjennomføre energisparetiltak raskt. Det er underlig at ikke regjeringen tilfører denne delen av ordningen mer midler. La oss håpe den blir en suksess og at en viderefører ordningen også til neste år, med mer penger.

Ifølge regjeringen er derimot det viktigste elementet i denne ordningen omlegging av systemet for grunnrenteskatt. Kort fortalt legger regjeringen om skattemodellen, slik at vannkraftprodusenter kan prissikre seg frem i tid ved å tilby fastprisavtaler til forbrukere, uten samtidig å påta seg en skatterisiko.

Dette tiltaket forventer regjeringen skal gi langt flere fastprisavtaler på markedet, og at disse skal bli tilbudt til gunstige vilkår – hva nå enn det måtte bety. Det ligger imidlertid en del klare begrensninger i ordningen. Den skal kun gjelde avtaler som har varighet på tre, fem eller syv år. Videre skal den ha et påslag ikke over 0,5 øre per kilowattime (kWh).

«Forbedret tilgang på fastprisavtaler», som regjeringen velger å kalle tiltaket, er dessverre altfor lite gjennomtenkt og bearbeidet. Det bærer preg av hastverksarbeid og er fundamentert på noen åpenbare feilslutninger.

Tre av dem prøver jeg å oppklare her:

  • Kraftkrevende industri har hatt tilgang til langsiktige kraftavtaler som de har kunnet inngå direkte med kraftprodusenter. Disse er inngått på markedsmessige vilkår. Det betyr at det har vært kraftprisen i fremtidsmarkedet på tidspunktet avtalen er inngått som har vært førende for hvilke pris kraftkrevende industri har oppnådd.

Når disse avtalene nå fremstår som svært gunstige, skyldes det utelukkende at de er inngått på et tidspunkt da markedsprisen var lang lavere enn den er i dag.

De fastprisavtalene som nå skal tilbys i den nye ordningen, må ta utgangspunkt i dagens fremtidsmarkedspriser. Den nordiske systemprisen ligger i øyeblikket på henholdsvis 103 øre, 84 øre og 75 øre per kilowattime (eksklusive merverdiavgift) for tre-, fem- eller syvårsavtale. Dette er før justering for områdepris.

Det er lite trolig at noen bedrifter vil være villige til å prissikre seg for så lang tid på et prisnivå som i dag ligger langt over det som anses for å være terskelnivået for strømstøtte.

  • Fastprisavtalene skal selges via strømleverandørene. Dette er selvsagt rasjonelt, da de færreste strømprodusenter har systemer og ressurser til å ha sluttkunder. I ordningen pålegges strømleverandørene å ta et påslag som ikke er større enn 0,5 øre/kWh.

De to absolutt største elementene som i dag dekkes av påslaget til en strømleverandør, er kredittkostnad og det som heter regulerkraftkostnad. Det er i dag ingen strømleverandør som kan levere en kWh til sluttbrukere for 0,5 øre/kWh uten enten å bli subsidiert eller tape penger på det. Dette var ikke tilfelle for eksempel i 2020, men det er tilfelle nå, og vil være det i overskuelig fremtid.

Regjeringen risikerer ved å etablere et maksimalt påslag, at svært få strømleverandører ønsker å tilby fastpriser gjennom denne ordningen i det hele tatt, og heller bruker det etablerte fastprismarkedet som er der i dag.

  • Det er en utbredt oppfatning at tilbudet av fastprisavtaler i dag er svært begrenset. Det er for så vidt riktig, men det skyldes i hovedsak fravær av etterspørsel av slike avtaler. Både forbrukere og bedrifter er lært opp til at «spot er billigst over tid», og har levd godt med det – inntil nå.

Det har frem til i sommer vært uproblematisk for virksomheter som ønsker fastpriser å få etablert dette hos de aller fleste strømleverandører – de blir bare ikke markedsført. Det er lite sannsynlig at det nå vil skje en dramatisk økning i etterspørsel etter fastpriser.

Det er heller ikke rasjonelt å binde strømkostnaden på et ekstremt høyt nivå, som det prisene ligger på nå, bare fordi en får mulighet til det. Kanskje det kan være riktig for enkelte virksomheter å binde kostnadene, for eksempel gjennom vinteren. Men å inngå tre, fem eller syvårsavtaler på dagens prisnivå er noe de aller færreste virksomheter tar sjansen på – også strømleverandører.

Dersom dagens prisnivå vedvarer, er det hevet over enhver tvil at bedrifter må tilpasse seg det nye prisnivået. Dette gjøres enten ved å redusere energiforbruket, øke prisene for varer og tjenester eller en kombinasjon av disse. Det er de bedriftene som raskest mulig tar dette inn over seg som vil lykkes, og i den sammenheng kan deler av strømstøtteordningen for bedrifter være en god håndsrekning på veien.

Men å inngå tre, fem eller syvårsavtaler på dagens prisnivå er noe de aller færreste virksomheter tar sjansen på

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.