I DN 30. mars foreslår jeg en to-pris markedsmekanisme for kraftmarkedet. Jeg tenkte den kunne være et innspill basert på tankeverktøy fra politisk økonomi. Ideen var å skape en markedsmekanisme som kunne skape politisk støtte for å bygge flere utenlandskabler.

Øivind Schøyen
Øivind Schøyen

Først svarte NHH-professor Gunnar S. Eskeland med et innlegg i DN der han mener min mekanisme er et blindspor før han går videre til å snakke om handelens gleder. Det er litt merkelig, all den tid jeg ønsket å tilrettelegge for mer strømeksport.

Så skrev UiO-professor Nils-Henrik M. von der Fehr, som riktig er, at forslaget ikke har full forankring i klassiske rasjonell aktør modeller. Jeg kan selv legge til at jeg ikke forsker på hverken strømmarked eller internasjonal handel. Min høyttenkning er på ingen måte en ekspertoppfatning.

Mine mer generelle antagelser er ikke bygget på lang erfaring fra strømmarkedet. Dette er til forskjell fra den internasjonalt høyt anerkjente og publiserte ekspertene von der Fehr og Eskeland.

At system som skiller innenlandsmarkedet og eksportmarkedet ikke skal kunne fungere, slik von der Fehr skriver, virker underlig. Colombia har et markedssystem som ligner det jeg foreslår. I Colombia prises strøm forskjellig ut fra hvorvidt den eksporteres og hvilke regioner den forbrukes i.

Det synes også for meg som min abstrakte mekanisme ikke skulle kunne inspirere endringer i dagens norske system dersom våre folkevalgte skulle finne at hensynene den ivaretar er viktigere en nedsidene. Professor von der Fehr påpeker at en ikke vet hvem en selger strøm til, og mener dette er en hindring. Er dette nødvendig for at mekanismen skal fungere?

Statnett kan kjøpe inn strøm i to auksjonsrunder, én for innenlands konsum og én for eksport. Produsenter får lov til å selge samme andel i eksport runden som de solgte i innenlands runden, slik min foreslåtte eller lignende regel.

En kan selvfølgelig «vanne ut» min regel med å kreve at andelen av eksporten til en produsent ikke kan være mindre en prosent andel av eksporten. Men her kan ting være letere i teorien en i praksis.

Vil en slik mekanisme som jeg foreslår kunne være bra for Norge?

La oss tenke høyt i en svært forenklet politisk økonomi modell for kraftmarkedet. Anta at:

  • Norge er et flertallsdemokrati befolket med konsumenter av strøm som har mulighet til å bestemme både produksjonskapasitet, egne markedsinstitusjoner og eksportkapasitet av strøm.
  • Kraftproduksjonen genererer en inntekt for fellesskapet, men kommer med en stigende sosial kostnad i form av tapt kulturlandskap.
  • For minst halvparten av velgerne føles tapet av kulturlandskap som viktigere en den økte inntekten fra kraftproduksjon.
  • En økning i eksportkapasitet øker strømprisen.

En logisk konsekvens av disse punktene er at ved et valg vil flertallet av konsumentene ikke ønske å utvide eksportkapasiteten.

Dette er åpenbart grove forenklinger av virkeligheten. Modellen er likevel riktig nok til at den predikerer riktig at vi i Norge observerer at dagens system ikke skaper en politisk vilje til å bygge nye utenlandskabler.

Anta at min modell er en rimelig beskrivelse for Norge, og at en har en mulighet til å innføre et toprissystem som gir folk incentiver til å øke produksjon og kapasitet av kraft gjennom lavere strømpris. Valget blir da mellom disse alternativene:

  • Endre systemet, øke eksporten, senke prisen kunstig og produsere mer.
  • Ikke endre systemet, ha den «naturlige prisen» og ikke øke eksporten.

Dersom det første alternativet fører til at det eksporteres tilstrekkelig mye mer elektrisitet fra Norge, vil det kunne være i våre handelspartneres og i strømprodusentenes interesse.

Det finnes hensyn som taler for en toprisløsning i et marked foran statlige overføringer. Mer stat fører til mer makt hos staten og mer passivisering av borgerne. En kan se det som en verdi i seg selv av at mer makt og verdiskaping skal ligge hos frie borgere utenfor statens kontroll.

Verdien av mer skaperglede og autonomi er vanskelig å måle. Jeg tror den er veldig høy.

Her har von der Fehr igjen rett i at jeg ikke tenker som fagøkonom. Kanskje dette er tanker som har kommet til ved å lese Peter Thiels «Zero to One», Sofi Bachals Loonshots, Mihaly Csikszentmihalyis «Flow» – eller av å være senterpartimedlem.

Verdien av mer skaperglede og autonomi er vanskelig å måle. Jeg tror den er veldig høy

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.