Den akutte økningen i strømprisene i Norge og Europa for øvrig har flere årsaker som virker samtidig. Politikere over hele kontinentet ser etter om det er mulig å få kontroll på prisutviklingen. Dette illustrerer at selv om elektrisitet er en handelsvare, er den også en samfunnstjeneste som handler om folks ve og vel og som engasjerer sterkt i politikken.
Prisproblematikken er også et varsel om at myndighetene må vurdere hvordan man best kan finansiere veien til et fornybart, fullelektrifisert samfunn.
Kraftprisene svinger opp og ned som følge av endringer i tilbud og etterspørsel. Værforhold har fortsatt stor innflytelse i Europa og Norge og er hovedårsak til svingningene. I Norge handler det mye om hydrologi. I Europa om økende avhengighet av vindforhold.
Dette er et resultat av europeisk klimapolitikk: Fossilproduksjon skal erstattes av fornybar energi, først og fremst vindkraft.
- Når det ikke blåser og det ikke er lagringskapasitet for vindkraften, øker bruken av kull og gass i strømproduksjonen.
- EUs mål om å redusere utslippene gjør at prisen på CO2-utslipp øker og gjør fossilproduksjon dyrere.
- Ekstra dyrt blir det når kullkraftverk og gasskraftverk som erstatter sviktende vindkraft, først settes i gang når prisene er høye.
- Dessuten har gassprisene i år gått til himmels som følge av europeisk og global konkurranse om gassreserver.
Summen av alt dette påvirker også norske strømpriser.
Den sosialdemokratiske regjeringen i Spania er så vidt jeg vet den første som har vedtatt en såkalt «sjokkpakke» mot høye strømpriser. Elavgiften reduseres midlertidig fra 5,5 prosent til 0,5 prosent, merverdiavgiften på strøm er satt ned fra 21 til ti prosent og andre avgifter er suspendert. Blant tiltakene er et pristak på gass.
Italia og Storbritannia drøfter nå også pristak på energi.
Dette mer til informasjon enn inspirasjon for den politiske debatten om strømprisene i Norge. Her fremmes forskjellige forslag, fra begrensning i kraftutvekslingen med omverdenen til redusert elavgift og målrettet bostøtte.
Noen vil hevde at årsaken til prisutviklingen er det grønne skiftet, at problemet er vindparker, økende CO2-priser og kraftutveksling med andre land. Problemet er egentlig det motsatte. Vi får høye strømpriser fordi det grønne skiftet ikke går fort nok.
Det er fossil energi – kull, olje og gass – som fortsatt setter prisen på elektrisitet i Europa. CO2-prisen står for om lag 20 prosent av prisøkningen, men akkurat nå skyldes det meste markedsprisene på kullkraft og gasskraft. Brun energi setter fortsatt prisen, ikke grønn energi.
Dermed er ikke utfordringen først og fremst underinvesteringer i olje og gass, slik Aker-sjefen Øyvind Eriksen nylig hevdet.
Når fornybar energi etter hvert tar over og setter prisen, vil prisen på energi synke radikalt. Kull, olje og gass er volatile, dyre og over tid klimaskadelige energier som i dag er konkurransedyktige mye på grunn av gunstige rammevilkår.
Heller enn å stimulere større fossilproduksjon bør politikerne se på hvordan man kan bruke mer ressurser for å få fart på det grønne skiftet.
I Europa søker man etter en mer helhetlig utvikling av fornybar energi. Lagringskapasitet for vindkraft er i dag det svakeste punktet. Norge har over tusen kraftmagasiner og den lagringskapasiteten vi trenger.
Den største utfordringen for det grønne skiftet i Norge er utilstrekkelig nettkapasitet. Selv med det beste strømnettet i Europa må nye, grønne industriprosjekter vente i mange år på strømleveranser om vi ikke raskt tar fatt i utfordringen med utilstrekkelig nettkapasitet.
Dermed er vi over i en annen prisproblematikk. Norge står foran en massiv utbygging av strømnettet, sentralt, regionalt og lokalt, dersom vi skal mer-elektrifisere landet. Den finansieringsmodellen vi har i dag, der utbygging og vedlikehold av nett, grønne avgifter, elavgift og merverdiavgift belastes forbrukerne, er kanskje ikke den beste veien til full, fornybar elektrifisering av landet.
Selv om været og politiske tiltak på kort sikt kan redusere dagens strømregninger, vil utbyggingskostnader og fortsatt fossil avhengighet i en del år fremover bidra til at svingningene i priser beveger seg på et stadig høyere nivå.
Politiske myndigheter, kraftbransjen, industrien og forbrukerorganisasjonene bør gå sammen for å tenke nytt. Om vi ikke løser opp i grunnlaget for denne prisproblematikken på en måte den enkelte innbygger og virksomhet kan leve med, hjelper det lite å fortelle at om 10–15 år blir elektrisiteten mye billigere.
Det vi risikerer, er reaksjoner og kampanjer som undergraver hele det grønne skiftet. Det har vi hverken råd eller tid til.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.