Nils-Henrik M. von der Fehr, professor ved Økonomisk institutt (Universitetet i Oslo), skriver et innlegg i DN 11. august om «Billig» vannkraft». Han mener vannkraften ikke er billig lenger, og at det derfor ikke er et fortrinn vi skal utnytte for å skape verdier i Norge.

Ann Ørjebu
Ann Ørjebu (Foto: Privat)

Nils-Henrik M. von der Fehr skriver videre at vannkraften hadde liten eller ingen økonomisk verdi på 1800-tallet, på tross av at vi faktisk hadde en turistnæring også på den tiden. Det var jo nettopp slik tyske ingeniører oppdaget de fantastiske fossefallene våre. Man så riktignok større økonomisk verdi i vannet vårt da man temmet fossefallene og brukte det til å skape arbeidsplasser, varme opp huset og så videre – det kan vi være enige om. Men så kommer det:

«Verdien av norsk vannkraft er steget ytterligere ettersom kraftsystemet er blitt koblet mot utlandet – først mot våre nordiske naboer tilbake på 60- og 70-tallet, og senere mot blant annet Nederland, Storbritannia og Tyskland. Gevinsten består først og fremst i å utnytte vannkraftens fleksibilitet til å produsere og eksportere når prisene er høye, og importere og magasinere når prisene er lave.»

Dette er ikke den fremste gevinsten av den norske vannkraften: Å få mest mulig penger inn i kassa per dråpe vann.

Den fremste gevinsten er rimelig kraft til alle våre innbyggere og til arbeidsplassene våre, og gjennom det kunne ha et faktisk inntektsgivende arbeid. Dette er den reelle friheten: Tryggheten av at vi har en jobb å gå til og vissheten om at regningene er overkommelige.

Denne gevinsten professoren snakker om, er jo en pengepott betalt av norske og europeiske innbyggere og arbeidsplassene våre. Hvem er det egentlig disse pengene skal komme til gode?

«Høyere priser er til fordel for kraftprodusentene og til ulempe for kraftbrukerne, inklusive norsk industri. Men nettogevinsten for landet sett under ett er positiv; gevinsten for produsentene er større enn tapet for brukerne.»

Skal virkelig majoriteten av befolkningen slite med høye strømpriser fordi strømprodusentene tross alt håver inn?

Det er ingen av oss som opplever å tjene noe som helst på dette. Strøm er ikke bare en vare på et marked, det er en del av vår infrastruktur – og høyst nødvendig for å overleve. Disse pengene, disse milliardene, har ikke gitt oss økt velferd eller bedre råd. Hvor ligger egentlig denne gevinsten?

Når det koster rundt 12 øre per kilowattime å produsere strøm i Norge, forbeholder jeg meg retten til å være uenig i at kraften ikke lenger er billig. Det at markedsverdien er kunstig høy endrer ikke produksjonskostnaden, eller den reelle verdien av vannkraften.

Å ha naturlige fortrinn som vannkraft og naturressurser som olje og mineraler skal naturligvis «utnyttes», men den nordiske modellen innebærer jo at naturressursene som tilhører folket skal komme folket til gode. Vi liker ikke å sammenligne oss med nasjoner der noen få blir styrtrike av å selge naturressurser mens befolkningen sitter fattige tilbake.

Kraften er en av våre ressurser, og måten vi fordeler gevinsten på flest mulig hender er nettopp ved å ha industri: Arbeidsplasser som gir store ringvirkninger i resten av samfunnet. Overskuddet fordeles på flest mulig mennesker gjennom lønnen vi mottar, penger som senere vil sirkulere i samfunnet når vi bruker dem på varer. Vi eksporterer kraften i fast form, ved hjelp av fabrikker, smelteovner og prosessindustri.

Alt det norske folk ber om, er å slippe å betale overpris for en nødvendighet vi selv produserer.

Vannkraften kalles arvesølvet av god grunn.

Hvem er det egentlig disse pengene skal komme til gode?

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.