Det nordiske kraftmarkedet har sikret oss en suveren tilgang på stabil, billig og miljøvennlig kraft. Det er kun det siste punktet som kan diskuteres mht. fortsatt innslag av fossil og kjernekraft, men i et lengre perspektiv vil også dette fases ut.

Miljøet vil seire om vi bruker markedet rett.

Generelt sett er all handel gunstig for alle parter – om gevinsten fordeles. Spesifikt for det nordiske kraftmarkedet er at alternativet ville medført behov for større investeringer hos alle parter, med påfølgende kostnader i form av naturinngrep eller miljøutslipp.

Markedet har i all sin komplekse enkelthet håndtert alle utfordringer, slik at ressursene er blitt optimalisert.

Dette er bekreftet og belyst i utallige utredninger og avhandlinger av ymse slag. Dette vet også dyktige journalister og politikere. Det tragiske er når noen i en Trump-lignende logikk hevder annet.

Det nordiske kraftmarkedet har en mengde ulike produsenter, som alle som én, på hvert sitt nes, gjør en daglig jobb med å optimalisere egen produksjon. De har til dels kompliserte modeller som tar hensyn til de fysiske begrensningene i sin produksjon; fra «uregulerbare» Olkiluoto og Ringhals (kjernekraftverk, henholdsvis finsk og svensk, red.anm.), via uforutsigbar vind, enorme batterier som Blåsjø og Svartisen til småkraftverk, som i denne sammenhengen ikke har egne navn.

Optimaliseringen av disse har gitt oss et marked som utnytter ressursene til det beste for alle. Spesifikt har vannkraftprodusentene to mantra: et ønske om å ikke miste vann, samt å optimalisere produksjonen frem til neste smelting. Det er dette som i våte år gir oss sannsynligvis den billigste strømprisen i verden, i alle fall hensyntatt kjøpekraft. Fordi produksjonskostnadene er meget lave.

Om en da i tillegg har mye vind, opplever vi til tider det surrealistiske: negative priser.

Vi vet at ingen eneveldig politiker eller organ noensinne ville kunne gjort det tilsvarende.

Jobben med å optimalisere er en dynamisk øvelse, som ikke har dagen i dag for øye. Det er en gedigen jobb, prisgitt noe av det mest uforutsigbare vi har: vær, vind og folk. Alt dette løses via priser, på timebasis eller helt opp til år, og ned på de ulike geografiske områdene. Et samarbeid sikret via de ulike nasjonale nettoperatørene, til det beste for alle parter.

Alternativet kan kanskje skimtes i brexit-historien, med selvberging og nasjonalistisk kaos

Det er virkelig det beste som har skjedd Norden siden de la om til høyrekjøring i Sverige – tenke seg til å måtte ha en omregulering på hver en vei mellom landene.

For nordmenn er det slik at vannkraftprodusenter betaler sin rettmessige skatt – ressursrente til kommune og stat – à la oljenæringen. Resultatet er at vi ikke har noen gedigne familieformuer oppbygget på denne felles ressursen, ulikt for eksempel oppdrettsnæringen.

Det skal sies at enkeltkommuner har tjent uforholdsmessig mye, men det er en annen sak. Norsk vannkraft har sikret norske borgere et bedre offentlig tilbud kombinert med lavere skatt. Dette uansett hvem som eier produksjonen bare de ikke er for store.

Er det noen farer her, foruten populistiske beslutningstagere?

Det skal sies at vi har noen aktører, spesielt i enkeltområder, som er for dominerende. Produksjonen bør ikke eies av for få. Dette er problematisert i Norge av Konkurransetilsynet, men uten gehør av de samme beslutningstagerne. Dette er ikke til det beste for oss kunder, og sannsynligvis et større problem enn bedre utveksling.

Les også konkurransedirektørens innlegg: Fusjoner i strømnettet til forbrukernes beste

Bedre utveksling mellom områder gir bedre konkurranse og bedre ressursutnyttelse.

Når Espen Sirnes i DN 24. september hevder at vi med Northconnect har økt eksportkapasiteten til 35 prosent av vår produksjon, så er det kanskje riktig, men også fundamentalt feil i en virkelig verden: En vil aldri kunne eksportere for fullt på alle forbindelser gjennom et helt år.

I en virkelig verden oppstår daglig flaskehalser, i land og mellom land.

Når Sirnes i samme artikkel skriver om svingninger i pris, så er tallene helt sikkert riktig. Men svingninger i pris viser kun at markedet fungerer, prisene endres med ressurssituasjonen. Noe annet ville være fundamentalt galt og ikke til det beste for ressursutnyttelse, miljø eller økonomi.

Vi har et fantastisk marked som helt sikkert kan forbedres, men da i henhold til den virkelige verden.

Alternativet kan kanskje skimtes i brexit-historien, med selvberging og nasjonalistisk kaos.

For ordens skyld: Jeg har en fortid som trader og porteføljeforvalter i kraftmarkedet, men har ingen økonomiske interesser i kraftmarkedet i dag.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.