«Not fit for purpose», sa EU-president Ursula von der Leyen nylig. Temaet var EUs kraftmarked. Det er i krise, skapt av Putins krig i Ukraina og struping av gass til EU. Men krisen har avslørt et kraftsystem lite motstandsdyktig mot eksterne sjokk.
Store endringer vil komme, først i hvordan prisen for strøm fastsettes. Tross alt kommer 60 prosent av kraftforsyningen fra ikke-fossile kilder (vind-, sol-, vann- og atomkraft), hvor kostnader og volum ikke er påvirket av dagens høye gasspriser. Om det blir pristak, et veid gjennomsnitt av ikke-fossil og fossil kraft, eller noe annet, gjenstår å se. Men noe vil snart skje i EU.
Også i Norge er kraftmarkedet i ulage. Vi får betydelig «prissmitte» fra Europa, primært gjennom de to nyeste kablene til Tyskland og England. De var ment for kraftutveksling – utnytte våre vannmagasiner til gjensidig fordel – og skulle ikke gi nevneverdig priseffekt. Men nå går de i all hovedsak på ren eksport og påvirker prisen i vårt marked i stor grad.
I praksis synes disse kablene kun å ha kapasitet til å eksportere under ti prosent av Norges årsproduksjon. Det er underlig at resten, som det ikke er fysisk mulig å eksportere, likevel i praksis prises som om den kan bli eksportert.
Etter mitt skjønn passer von der Leyens karakteristikk også på det norske prissystemet.
Det er et paradoks at de høye prisene på kraftbørsen ikke leder til investeringer i havvind. Men en utbygger av havvindfelt vil ikke få finansiering til fornuftige vilkår basert på høye spotpriser. For det trengs en lang salgsavtale, gjerne 20 år, med garantert pris og uttak av alt volum.
For bunnfast havvind vil trolig en pris på rundt 50 øre pr kWh være tilstrekkelig. Flytende havvind vil kreve mer, men godt under de prisnivåer vi nå ser i Sør-Norge.
Regjeringen har nedsatt en energikommisjon som skal vurdere norsk energipolitikk. Rammen er en bred politisk enighet om at rikelig, trygg og rimelig elkraft har vært, og fortsatt skal være, et mål i Norge, og at vi skal legge til rette for et raskt, grønt skifte. Det er viktig at vi først søker løsninger som vil tjene Norge på lang sikt.
At vi må bedre overføringskapasiteten mellom nord og sør i landet, er vel åpenbart. I tillegg tenker jeg at følgende seks tiltak kan være verd å diskutere:
- Endre dagens krafteksport gjennom de to siste kablene til Tyskland og England fra ren eksport tilbake til kraftutveksling, slik alle parter forutsatte. Dette kan også være i Englands og Tysklands interesse. Dagens import fra Norge gir dem kun et ganske marginalt volum og ikke den reguleringsevnen som var intensjonen.
I et forsyningsperspektiv er det mer norsk gass som er viktig for dem.
Jeg registrerer at enkelte mener det er «umulig» å reforhandle avtalene, men min erfaring med avtaler sier at dette er et galt utgangspunkt.
- Etablere et toprissystem for kraft: det ene for kraftutveksling til kontinentet og Storbritannia, hvor prisen bestemmes som i dag, og det andre for innenlandsk (norsk-svensk) forbruk, der innenlandsk tilbud og etterspørsel bestemmer prisen. I begge er det «markedet» som vil bestemme prisen, men et slikt opplegg vil trolig senke prisen innenlands betydelig.
Et toprissystem vil reflektere realiteten: at det er en fysisk begrensning på eksport til kontinentet/UK og at det er dysfunksjonelt at dagens ekstremt høye pris også skal gjelde for kraft det ikke er mulig å eksportere.
Kablene mellom Norge og Sverige fungerer fortsatt stort sett som kraftutveksling og gir ikke samme prissmitte, og de er derfor ikke et problem.
- Forsere utbygging av vindkraft i Norges havområder. Dagens tempo er pinlig langsomt – her må handlekraft kunne nedkorte alle lede- og behandlingstider vesentlig.
Myndighetene bør invitere vindfeltutbyggere til å konkurrere om leveringskontrakter på kraft, som sikrer utbyggerne mulighet for lang og billig lånefinansiering, pluss en rimelig avkastning på egenkapital. Tanken om å auksjonere bort feltene før kontrakter er inngått, er et blindspor. Auksjonsprisen må jo deretter dekkes inn gjennom høyere kraftpriser og gir derfor samfunnet ingen gevinst.
Tildeling uten auksjon har vært normen både for utbygging av offshore olje/gass og vannkraft på land, og det har tjent oss bra.
- Ilandføre mest mulig vindkraft fra norsk del av Nordsjøen til Norge. Vi går mot kraftunderskudd og trenger mye, ny kraft for å møte etterspørselsveksten og hjelpe det grønne skiftet. Hvis vindkraftproduksjonen klart overgår vårt langsiktige behov, bør eksport naturligvis tillates, men da via kabler direkte fra felt til EU/UK, og ikke via såkalte hybridkabler, som vil øke prissmitten mot Norge.
- Innføre konsesjon og hjemfall for vindkraft, etter samme mønster som vi har for vannkraft. Det gir liten mening å gi bort en samfunnsressurs til utbyggerne for evig tid. Konsesjonsperioden kan gjerne settes noe lenger enn de typisk 20 år for en kraftkontrakt, for eksempel 20 pluss ti år, for å gi utbyggerne en viss oppside som de kan ta med i regnestykket når kraftkontrakter forhandles.
- Elektrifisere norske olje- og gassfelt med norsk havvind. Dette kan lede til utsettelse av elektrifiseringen. Men effekten av slik elektrifisering er omstridt, og rask gjennomføring vil kunne bremse det grønne skiftet innenlands gjennom knapphet på strøm.
Alle disse langsiktige løsninger vil ta år å gjennomføre.
Hva gjør vi så i mellomtiden?
Selv om det ikke er en god løsning, er trolig en form for strømstøtte den minst dårlige, også for bedrifter. Jeg ser at mange økonomer bekymrer seg for at strømstøtte skal overopphete norsk økonomi. Et blikk rundt i verden tilsier at de heller bør frykte resesjon og stagflasjon.
Det gir liten mening å gi bort en samfunnsressurs til utbyggerne for evig tid
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.