Et innlegg i DN 6. februar fra Arne Byrkjeflot og Peter Ørebech i Nei til EU har som overskrift at «Britenes fiskeriavtale er bedre enn EØS-avtalen».

Utsagnet er uriktig.

Av og til må man kunne si: «Jeg var der da det skjedde, og dere tar feil».

Jeg var ekspedisjonssjef i Fiskeridepartementet fra 1990 og fikk i oppdrag å representere departementet i EØS-forhandlingene. I perioder var jeg ikke alene fra departementet.

Jeg hadde i det foregående tiår deltatt i forhandlingsprosessene i kjølvannet av Den nye havretten. Det hadde vært en gigantisk «utkastelsesforretning». Blant annet var det gamle og omfattende britiske trålfisket langs kysten av Nord-Norge redusert til en skygge av sitt opprinnelige omfang. En yrkesgruppe av fiskere i Grimsby og Hull måtte gå på land. Det var sårt, men det var nødvendig, skulle Norge utnytte de ressursene som havretten ga landets fiskere adgang til.

Da EØS-forhandlingene begynte, var derfor Norges utgangspunkt et helt annet enn britenes etter utmeldingen av EU. Norge hadde i 1990 «kastet ut» alt utenlandsk fiske i det som ble erklærte som norsk økonomisk sone i 1977. Det som var igjen av fiske fra utlendinger i sonen, måtte de betale for, i form av tilsvarende fiskerettigheter for norske fiskere.

Britene ble medlem av EU – den gang EF – i 1973. Over for de andre medlemslandene krevde aldri Storbritannia at andelene av fellesbestandene i Nordsjøen og i havet vest og sør for Storbritannia – som den nye havretten ga rett til – skulle gis til britiske fiskere. Hvorfor de unnlot å gjøre det, vet de bare selv, men det har antagelig sammenheng med britenes tradisjon i, og interesse for, å opprettholde sitt fjernfiske.

EU vedtok «Den felles fiskeripolitikk» i januar 1983, hvor man låste fast medlemslandenes eierandeler til de forskjellige fiskebestandene. Det er denne skjevfordelingen som kravet fra brexit-tilhengerne – «we shall take back our fish» – var forankret i.

Norge kom ut av EØS-forhandlingene med en kolossal forbedring av tollsatsene for fisk. Norges viktigste fiskeri, fisket etter torskeartet fisk, gikk fra høye GATT-satser til – i praksis – full tollfrihet uavhengig av bearbeidingsgrad. Fra Handelsavtalen av 1973 var det bare fryst filet som var gitt et slags fripass, det vil si tre prosent toll.

Også de andre fiskeriene fikk vesentlig forbedrede tollforhold, selv om målet om full tollfrihet ikke ble nådd.

Britene har beholdt tollfriheten til EU, samtidig som EU gir fra seg en fjerdedel av de fiskeressursen som UK mente tilhørte britiske fiskere. Altså forblir tre fjerdedeler på EU-fiskernes hender. Det er et langt stykke fra det resultatet som britiske fiskere ble forespeilet. Det Storbritannia i handling har gjort, er å akseptere at adgang til markedet legitimt kan betales med adgang til ressurser.

Avtalen og fordelingen av bestandene kan riktignok endres, men det forutsetter enighet.

Selv om britene har fått tollfrihet, har de ikke som Norge sluttet seg til det indre markedet. Norsk fiskeeksport til EU går sømløst. Storbritannia skal oppfylle de til enhver tid gjeldende EU-regler hva angår fiskekvalitet og hygiene, og dette kontrolleres på grensen. Vi ser hvordan denne lovgivningen – i hvert fall foreløpig – skaper store problemer for flyten i fiskeeksporten fra Storbritannia til EU.

Norge ble også under EØS-forhandlingene – riktignok underhånden – tilbudt full tollfrihet til EU hvis Norge var villig til å legge et tilstrekkelig stort kvantum torsk «på bordet». Under forhandlingene i Brussel og Luxembourg gikk EU-embetsmenn og nasjonale representanter rundt og antydet til de norske forhandlerne at «prisen» for full tollfrihet lå et sted mellom 90.000 og 30.000 tonn torsk.

Det var et slags diplomatisk stangfiske.

Norge avviste alle slike invitasjoner. Helt til i sluttfasen. For å få EØS-avtalen i havn aksepterte Norge at EU skulle får et tilleggskvantum på 11.000 tonn torsk per år. Det var en ensidig avståelse, men skulle kompenseres med kvoter til norske fiskere hvis EU hadde et overskudd tilgjengelig. Og det har EU hatt tilgjengelig, i hvert fall hittil.

Peter Ørebech og Nei til EU kan umulig mene at det er verdt å få tollfrihet til EU og Storbritannia ved å gjenopprette tre fjerdedeler av det gamle tyske, franske, spansk og britiske trålfisket langs kysten av Nord-Norge.

Det ville vært en særdeles dårlig avtale. Sammenligner man EØS-avtalen med britenes avtale med EU, er EØS-avtalen et kupp. For Norge.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.