Erik Oddvar Eriksen har i DN 12. april viktige refleksjoner over brexit-ulykken som rammer Storbritannia. Han mener den viser sviktende forståelse av hva EU-medlemskap innebærer.

Jeg mener også å se at rekkevidden av den økonomiske integrasjon som velstanden i våre samfunn hviler på, er dårlig forstått, blant annet at britene ikke kan forlate det indre marked uten at en ny grense mot EU-landet Irland må etableres.

Eriksen kan med rette også etterlyse slik forståelse blant norske EØS-motstandere.

Et nærliggende spørsmål å stille Eriksen, sjef for europaforskning i Norge, er om de store midler som brukes på denne forskningen, kan bidra mer og i et format som forvaltning og politikk kan nyttiggjøre seg. Med det forbehold at jeg selv er fersk i et forsøk på å bli litt «ekspert» på et av de sentrale områdene – såkalt statsstøtte, som omfatter kanskje en tredjedel av vår EØS-forpliktelse: I det store materialet som finnes om EU, er det forbausende lite om den virkning EU og EØS har for Norge.

Juristene bidrar mye, men da om rettsvirkninger, ikke samfunnsvirkninger. Statsvitere synes sterkt konsentrert om de videre perspektiver på EU-nivå og internasjonalt. Med et mer norsk perspektiv finner jeg likestilling, energi og departementspraktisering.

Økonomers bidrag er vanskelig å oppdage, til tross for at EØS i hovedsak er et økonomisk samarbeid. På arbeidsliv har Fafo og andre lenge bidratt mye.

Fravær av fullt medlemskap for Norge er ikke det som primært hindrer innsikt og demokratisk innflytelse. Det er snarere manglende status og ressurser i forvaltning og politikk, samt manglende medieinteresse.

Også i våre naboland synes mye politikk å overlates til juridiske mekanismer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.