I DN 19. mai har jusprofessor Erling Hjelmeng et sterkt kritisk innlegg mot regjeringens forslag til ny boklov og andre forsøk på å utnytte handlingsrom i EØS-avtalen. Jeg skal ikke diskutere det bok- og kulturpolitiske perspektivet, men Hjelmengs engasjement strekker seg langt utover dette og fortjener en kommentar.
Siden han ironiserer over myndighetenes arbeid, er det ikke urimelig å minne om tidligere anledninger der han har fremmet sterke synspunkter på forholdet mellom stat og marked i en EØS-sammenheng.
I 2018 fikk han flertallet i et offentlig utvalg, der jeg var medlem, med på et så vidtgående forslag om markedstilpasning av offentlig sektor av hensyn til EØS at daværende ansvarlige statsråd fra Høyre avsto fra å følge det opp. Dette hadde statsråden bred basis for både i fagøkonomiske og EØS-juridiske vurderinger som den gang ble gjort.
Hjelmengs forslag ville byråkratisere, svekke og/ eller gjøre mange tilbud dyrere for publikum, særlig berøre kultur og idrett, men kanskje også SFO og kulturskoler.
At forslag forkastes behøver ikke å gi grunnlag for bebreidelser. Det er snarere uttrykk for at det å praktisere overnasjonal regelstyring av økonomi er komplisert og gir rom for avveininger og ofte adskillig pragmatisme.
For ikke å kreve for mye spalteplass i denne omgang nøyer jeg meg med en påpeking av viktige fellestrekk i den handlingsromskepsis som utfoldes i deler av juristkorpset og byråkratiet. Og som kan gjøre seg gjeldende overfor forholdet mellom stat og marked også på bokområdet.
- Man gjør den forenkling å legge til grunn at norsk (og utenlandsk) konkurranselov har mest mulig «fri» konkurranse som overordnet mål. Bare et blikk på formålsparagrafen viser at det ikke stemmer.
- Man nedtoner at EØS-reglenes myndighet over norsk politikk (også konkurranseloven) er begrenset til tilfeller der det er samhandelsvirkning, altså at en har grensekryssende betydning og minst to land innblandet.
- Man nedtoner en hovedpremiss i EØS- avtalen om at reguleringen av Norge ikke skal gå lenger enn i EU-landene selv.
En bidrar nok også til å forvirre seg selv ved å gruppere sammen den egentlige konkurransepolitikken med det som er regler for staters økonomiske adferd, altså subsidier, skatt, innkjøp og annen finansiering. Spørsmålet om land og stater «konkurrerer», krever en helt annen samfunnsøkonomisk forståelse og logikk enn den som gjelder bedrifter imellom.
Gjennom dette bidrar man ikke bare til å innsnevre norsk handlingsrom, men også skape et inntrykk av EU og EØS som mer liberalistisk og mer likt USA og Storbritannia enn det EU nøkternt kan sies å være. Som i Norge befinner kanskje halvparten av økonomiens verdiskaping – arbeidsliv, offentlig tjenesteyting og sosialforsikring – sted utenfor den egentlige konkurranselovens virkefelt.
Det hører dog med i dette bildet at både politikk og rettspraksis i EU har variert over tid. Også paven har til tider vært mer katolsk enn sin menighet. Både konkurranselov og statsstøtteregel har vært brukt mer restriktivt enn traktaten sier. Det har sammenheng med at regelverk har vært brukt også for å dempe problemer med store offentlige budsjettunderskudd og høy statsgjeld i mange EU-land som gjennom den felles valutaen, euroen, ble et stort problem for EU.
Dette problemet er ikke over, men det er likevel ingen grunn til at Norge skal være mer katolsk enn paven.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.