Er Euronext Growth bra for selskapene, investorene og norsk økonomi? Eller er det blitt en lekeplass for finansakrobater?

Jeg skal her ikke belyse fordelene ved Euronext Growth – børslisten for vekstselskaper – men kun se på de mer uheldige sidene. Det er fordi de negative sidene er i ferd med å overskride de positive.

For å vurdere dette må vi se på hva som forgår i markedet og hvilke konsekvenser det kan få for hele aksjemarkedet og kanskje også for norsk økonomi, om fugleungen blir tilstrekkelig stor og faller ut av redet med et brak.

Håvard Nesheim
Håvard Nesheim

I disse tider kastes penger inn i nær sagt alle typer noteringer på Euronext Growth. Mange antar at dette vil ende galt, særlig for de nye investorene. DNB har nå så stor pågang av nye aksjekunder at de måtte stoppe registreringen for å komme à jour.

Børsnoteringene kommer så hyppig at det er umulig å sette seg inn i hva selskapene driver med. Det får holde å ha lest tegningsblanketten. Selskapene skal noteres nå og helst med noen kjente investorer som «garantister» for at dette er bra.

Det er både selskaper som har eksistert en stund, nyetablerte selskaper og også «spin offs» fra større selskaper som nå etablerer seg på den nye børsplattformen. Oslo Børs har gjort det så enkelt å bli børsnotert at historikk, regnskaper etc. er blitt mindre viktig.

Aktørene overgår hverandre i sine løfter til investorene. De skal øke omsetningen med noen hundre prosent de neste årene, øke resultatene med noen tusen prosent innen 2024, de skal …

Ja, hva skal de egentlig? Kanskje prøve å selge mest mulig aksjer til høyest mulig pris, og det fort.

Dette har vi jo hørt før. For eksempel var det jo noen dot.com-greier for noen år siden.

Det er eufori i markedet igjen, og nå tegner investorer seg for aksjer uten å vite hva selskapet driver med. Det er nå det må handles.

Det forventes at de nye aksjene skal stige betydelig de første dagene på børsen, mer eller mindre uavhengig av hva selskapet driver med eller hvordan det er priset. Prisingen er det ikke nødvendig å bekymre seg over.

Det beste er selskaper som har negativt resultat, for da går det ikke an å beregne ulike forholdstall, for da kunne man jo fort synes at det virker dyrt. Så lenge dette pågår, ønsker flere og flere å være med på dansen rundt gullkalven.

Hvem vil ikke kjøpe noe i dag som nesten «garantert» er 50 prosent mer verdt i morgen. Ja, jeg sa «bare 50 prosent», altså langt fra den mest vellykkede investeringen i dagens marked.

Ledelsen i et av de nylig noterte selskapene fikk akkurat lov til å selge en stor del egne aksjer, selv om avtalen var at de skulle beholdes i noen måneder. Er det noen som kan gjette hvorfor de plutselig ville selge aksjer for noen hundre millioner?

Før benyttet man argumentet at man skulle kjøpe hytte. Hyttemarkedet er stramt, men neppe så stramt at man må frigjøre noen hundre millioner i dag og ikke om noen måneder. Kanskje ledelsen selv ikke helt tror på sine egne prognoser?

De store privatinvestorene man leser om daglig er kanskje heller ikke på aksjonærlisten den dagen det synes åpenbart at forventningene ikke vil bli innfridd. Da er nok pengene på bok, eller kanskje plassert i noe så kjedelig som Equinor, Yara, DNB eller lignende.

Det er et spill, mye av det som foregår. Det vet de erfarne privatinvestorene og de institusjonelle aktørene, men neppe så mange av de nye og mindre erfarne investorene.

Flere og flere antar at dette ender i et smell med derpå følgende store tap for de uerfarne investorene, men med mulige ringvirkninger langt ut over de aktuelle investorene – som med dotcom-smellen.

Det skal bli spennende å se når de nye selskapene justerer sine prognoser til 20 prosent årlig vekst og ikke 200 prosent.

Noen av selskapene har selvfølgelig livets rett og fortjener å få hentet inn kapital, men hva med de selskapene som lover langt mer enn de kan innfri?

Jeg mener at det hviler et stort ansvar på regulerende myndigheter å vurdere lovverket for børsnoteringer. Skal man kanskje kunne gå noen av selskapene etter i sømmene for å se hva de lovet ved børsnoteringen, eller skal selskapene kunne legge frem hva man ønsker av prognoser, uten noen fare for å bli «tatt» i ettertid?

I Norge er vi stort sett regulert på alle måter, i enhver handel hvor det er penger involvert. Det vil kanskje kunne sørge for en mer edruelig prising om ledelsen i selskapene minst har samme ansvar som en bruktbilselger.

Nå vurderes det også om det skal innføres forbud mot «kupping» i boligmarkedet. I boligmarkedet ser man objektet og har garanti for skjulte feil og mangler. Hvilke garanti har man i aksjemarkedet, hvor vi snakker om enorme beløp i forhold til boligmarkedet?

Jeg forstår at man ikke kan sammenligne aksjer fullt ut med bil eller bolig, men uten noen form for «ris bak speilet» gjennom inndragning av gevinst, eller lignende, er det lett å tenke seg at fristelsen for å bli svært optimistisk er stor.

Eller er dette helt greit? Disse nye aksjonærene burde jo forstått bedre?

Og i tillegg ønsker de altså å tjene penger – og da stopper vel også andre myndighetsorganenes vilje til å se nærmere på saken. Vi snakker nemlig om grådighet på begge sider, men i motsetning til vanlige kortspill, sitter den ene siden med alle kortene her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.