Mer enn 200 kapitaleiere og forvaltere med ansvar for en pengebinge tilsvarende samlet brutto nasjonalprodukt i USA, Kina og EU har annonsert at de vil innrette sine investeringer etter 1,5-gradersmålet.

Lars Erik Mangset
Lars Erik Mangset

Dette er en massebevegelse av storkapital som ønsker å finne svar og virkemidler på hvordan butikk og etikk i klimaspørsmålet skal håndteres i praksis.

Det store spørsmålet er om massebevegelsen kan utgjøre den forskjellen på globale utslipp som alle håper på. Da må investorene dra i samme retning når det gjelder å innrette og påvirke investeringene etter Parisavtalen.

For at de skal gjøre det, er det tre barrierer som bransjen selv må ta tak i:

  • Metodisk standardisering

Den første barrieren er å bli enige om hvordan investeringenes innretting etter Parisavtalen skal måles. Ulike investorer definerer netto null-utslippsmål forskjellig. Det gjør at to investorer kan se på det samme selskapet og få helt forskjellige svar på spørsmål som: «Går utslippsintensiteten i selskapet ned? Går det fort nok?».

Det er ikke mangel på gode initiativer, med de er ikke koordinert. Det er vanskelig å forstå viktige nyanser, i hvert fall uten inngående fagkompetanse.

En felles standard vil nok komme over tid, kanskje særlig drevet frem av reguleringer. For å få fart på dette må den andre barrieren håndteres.

  • Åpenhet

Det er for vanskelig å få detaljert innsyn i alle investorers «netto null»-mål. Kan vi ikke sammenligne investorer, går vi glipp av verdifull kunnskapsdeling mellom investorene.

Det er en kunnskapssløsing vi ikke har råd eller tid til hvis vi faktisk skal klare 1,5-gradersmålet.

Åpenhet er avgjørende for å sikre kvaliteten i arbeidet investorene gjør. Det er svært problematisk at kunder, eiere, sivilsamfunn, akademia, mediene og politikere ikke har tilstrekkelig innsyn.

Med nok åpenhet kan vi skape en konkurransedimensjon der investorene prøver å bli best på klima med kontinuerlig kvalitetssikring.

  • Samordne krav til selskapene

Hva har mest effekt: At investorer selger seg ut av selskapene med høyest utslipp? Eller burde investorene forbli investert og forsøke å endre selskapet?

Med mindre en kritisk masse med investorer samarbeider, vil ingen av de to strategiene fungere. Men om kjøttvekten blir stor nok, vil investorene for eksempel kunne bruke generalforsamlinger til å vedta overordnede føringer for selskapers klimaarbeid.

Uansett må investorene samordne både kravene som stilles til selskaper og valg av påvirkningsstrategi.

Hvis realøkonomien beveger seg i én retning, vil det være en uakseptabel høy risiko å investere i motsatt retning

Selv om alle disse tre barrierene skulle forseres, er det urealistisk at finanssektoren alene kan snu de globale utslippene. Hvis realøkonomien beveger seg i én retning, vil det være en uakseptabel høy risiko å investere i motsatt retning. Dette gjelder særlig for institusjonelle investorer, som forvalter andres penger.

Derfor er det mer nyttig å tenke på finanssektoren som en katalysator som forsterker klimapolitikken. Faller subsidiering av fossil energi bort, vil investeringene gå ned. Blir karbonprisene høye, vil brune penger gå mot grønt. Det er politikkens ansvar å gjøre det vanskelig å profittere på lite klimavennlige investeringer.

Men før investorene retter pekefingeren mot politikerne, må næringen ta tak selv. Innsatsen er for høy til at klima skal begrenses til et markedsføringsjippo.

Hvis pengene virkelig går først, og politikken støtter opp, vil vi faktisk greie å snu de globale utslippene. Men klokken tikker fort. Fryktelig fort.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.