Artikkelen i Financial Times og Morks kronikk viser til mangel på likviditet i markedet for amerikanske statsobligasjoner, med dertil hørende store svingninger.

Noe av det interessante med originalartikkelen i FT 29. juli er at den blant annet viser til rykter og antagelser. Rykter som gikk i markedet om at ett eller flere store hedgefond var i ferd med å gå over ende i den angjeldende perioden i mars – et rykte som viste seg å være falskt.

Den bruker også antagelser om at alt salg som kommer fra Cayman Island-baserte aktører, nødvendigvis må være hedgefond. Det er heller ikke riktig.

Det som imidlertid er riktig, er at bankene, som tradisjonelt var store aktører som sørget for likviditet i dette markedet, fikk forbud mot egenhandel som følge av finanskrisen for vel ti år siden.

Peter Warren
Peter Warren (Foto: Thomas Haugersveen)

Forbudet skulle sørge for at skattebetalerne ikke måtte redde banksystemet på nytt, og det var åpenbart godt ment. Det myndighetene ikke vurderte, var hvordan systemet da skulle fungere fremover. Dette gjaldt ikke bare i markedet for statsobligasjoner, idet bankene frem til finanskrisen hadde bidratt til likviditet og stabilitet i valuta-, aksje-, obligasjons- og råvaremarkedet.

Børser, institusjonelle investorer og andre aktører møtte døve ører hos myndighetene da de advarte mot å innføre en slik brå overgang uten klare alternativer.

Myndighetene overlot dermed ansvaret for en løsning til markedet selv. Løsningen ble at aktører som hedgefond og «high frequency traders» (HFT) kom opp med teknologi som gjorde det mulig for dem å fylle rollen.

Samtidig valgte myndighetene å regulere investorene slik at kun de færreste hadde anledning til å gjøre annet enn å investere i aksje- og obligasjonsfond.

Den enkle måten å forstå konsekvensene av dette på, er å innse at når noe går galt – i dette tilfellet altså koronakrisen – er det svært mange som vil selge og få som kjøpe.

Økningen i kapitaldekningskrav har i tillegg drastisk redusert risikokapasiteten hos dem som skulle tilføre likviditet, altså kjøpe når flertallet vil selge.

Kostnadene med å bli sittende med posisjoner over natten ble prohibitive, og konsekvensen ble at disse foretakene nå kvitter seg med inventar i løpet av mikrosekunder, i den hensikt å ta så liten risiko som mulig.

Børser og markedsplasser er desperate etter aktører som både kan sørge for prisfastsettelse og likviditet. Da bankene forsvant, ble disse nødt til å lempe på kravene til aktører som er villige til dette. Det forpliktede kvoteringsvolumet er redusert, og aktørene kan også trekke sine priser ut av markedet.

Er dette sunt for markedet?

Selvfølgelig ikke, men det er dette de regulerende myndighetene har latt oss stå igjen med.

Elektronisk «market making» står for 75 prosent av volumet i det amerikanske statsobligasjonsmarkedet i dag, mot 35 prosent i 2008, ifølge JP Morgan. Det finnes utallige tilfeller av enorme kursbevegelser i aksjer og valuta etter finanskrisen. De mest kjente er «The Flash Crash» i mai 2010, hvor hovedindeksen i det amerikanske aksjemarkedet falt over syv prosent på noen få minutter, og hendelsen med sveitserfrancen som styrket seg 40 prosent på noen minutter i januar 2015.

Myndigheter og sentralbanker har med andre ord hele tiden vært klar over farene, samtidig som de i økende grad har pumpet opp prisene på finansielle aktiva og gitt investorene færre alternativer.

Når alle ønsker å selge og det er få kjøpere, og sistnevnte i tillegg ikke kan sitte med det de kjøper, vil enhver forstå at svingningene blir større. Å gi skylden for denne opplagte systemsvikten på et fåtall hedgefond, faller på sin egen urimelighet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.