Rentene har vært lave lenge, og det er nå utsikter til at de skal noe opp. Finanstilsynet har i lang tid vært bekymret for høye boligpriser, høy gjeld i husholdningene og virkningene av en renteoppgang. Det er ingen tvil om at husholdningene gjør klokt i å ta høyde for en renteøkning, og myndighetene må løpende vurdere risiko for bobler og ubalanser som kan utløse økonomiske tilbakeslag.

Spørsmålet er likevel om Finanstilsynet virkelig har tatt inn over seg det kraftige fallet i det normale rentenivået.

Vurderinger av risiko må naturligvis bygge på historiske erfaringer. Etter finanskrisen ble økonomer sterkt kritisert for å ha forklart utviklingen i forkant av krisen med at denne gangen er det annerledes – «this time is different». Slik kritikk må ikke få som konsekvens at dype strukturelle endringer blir sett bort fra.

Dersom forståelsen av økonomiens virkemåte svikter fundamentalt, blir det bare en kilde til nye feil i den økonomiske politikken.

I ledende sentralbanker har de lenge vært opptatt av fallet i langsiktige realrenter (figur). Den «trege» nedgangen i langsiktige realrenter er i seg selv en indikasjon på at bevegelsen ikke drives av konjunkturer og pengepolitiske endringer.

Den britiske sentralbanken, Bank of England, presenterer i en artikkel en rekke langsiktige, «strukturelle» drivkrefter som har bidratt til å presse ned den globale likevektsrealrenten gjennom tre tiår, som lavere vekst i produktiviteten og arbeidstilbudet, samt endringer i langsiktige spare- og investeringspreferanser. Sistnevnte drives av blant annet demografi-endringer, økte inntektsforskjeller, spareoverskuddet i fremvoksende økonomier og lavere offentlige investeringer. Flere faktorer kunne vært nevnt.

Dette påvirker selvsagt også den norske nøytrale renten, den som er konsistent med en balansert økonomisk utvikling her hjemme. Den ene figuren her angir utviklingen i den norske nøytrale styringsrenten, avledet fra ulike analyser publisert av Norges Bank. Vår oppsummering illustrerer et vesentlig fall. Nøytral, nominell pengemarkedsrente blir anslått til intervallet to-tre prosent (Pengepolitisk rapport 2/18), og den langsiktige differansen mellom pengemarkedsrenten og forventet styringsrente ble angitt til 40 basispunkter.

Det gir nå et oppdatert anslag på nøytral styringsrente til mellom 1,6 og 2,6 prosent.

Ved behov for en pengepolitisk innstramning må vi naturligvis vente at faktisk styringsrente kan overstige det nøytrale nivået. Dessuten kan det nøytrale nivået bli trukket opp igjen hvis de strukturelle drivkreftene snur. I ettertid kan det også vise seg at noe av rentenedgangen som ble forklart strukturelt viste seg å ha en konjunkturelle forklaring.

Likevel er det nå mye som tyder på at normalrentenivået har falt kraftig og at det vil bli liggende lavt i lang tid.

Dette får naturligvis også en konsekvens for husholdningenes tilpasning. Et eksempel:

  • En husholdning sto overfor en lånerente etter skatt på seks prosent ved årtusenskiftet og kunne da finansiere et boligkjøp på tre millioner kroner (gitt nedbetaling over 30 år).
  • En tilsvarende husholdning i dag vil med en rente etter skatt på to prosent ha råd til en bolig på noe under fem millioner kroner, alt annet likt.

Lavere normalrente gir altså et høyere balansert boligprisnivå og en høyere bærekraftig gjeldsbelastning. Effekten av realinntektsveksten i norske husholdninger kommer i tillegg.

I en vurdering av boligpriser på lang sikt kan vi ikke neglisjere tilbudssiden i boligmarkedet, men ulike tilbudssidefaktorer, deriblant tomteknapphet i sentrale områder, innebærer trolig at realboligprisene presses opp over tid med voksende etterspørsel.

Myndigheter med ansvar for finansiell stabilitet er opptatt av utfall som kan få store negative konsekvenser, men som har lav sannsynlighet for å inntreffe (gjerne kalt «halerisiko»). Men også for slike risikobetraktninger er grunnleggende, strukturelle endringer høyst relevante.

I den internasjonale debatten er det dessuten blitt påpekt at nedgangen i normalrenten vil kunne få betydning for sammensetningen av ulike økonomisk-politiske virkemidler, ikke bare penge- og finanspolitikken, men også for tiltak som skal understøtte finansiell stabilitet, innen både makro- og mikrotilsyn.

Vi savner en nærmere vurdering fra Finanstilsynet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.