DNB har i en rekke år kjørt månedlige Supertilbud til kunder som er medlem av utvalgte kundeprogram. Supertilbudet gir store rabatter på varer som klær, interiør, smykker, elektronikk og sportsutstyr.
Jeg får tilbudet fordi jeg har kundeprogrammet Saga, «et program for deg med høy inntekt og formue», og jeg må innrømme at det er en attraktiv del av å være DNB-kunde. Det er ikke ofte man får 20–30 prosent rabatt på nesten alle kvalitetsvarer uten å måtte konkurrere med «alle andre» på salg. Det er et reelt godt tilbud. Behovet for å gjøre en god deal er en skikkelig trigger for shopping-genet. Reptilhjernen forteller at her er det fornuftig å slå til.
Vi vet godt – i alle fall vi som har høy inntekt og formue, og som statistisk står for en uforholdsmessig høy andel av utslippene i verden – at vi overforbruker. Vi forstår konseptet bærekraft, i teorien. Vi forstår at en stor del av de behovene vi tilfredsstiller når vi konsumerer, ikke er nødvendige for å leve et godt liv, og at måten vi lever nå, forringer senere generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov.
Vårt narrativ om at forbruk er bra for økonomien, at ressursene er ubegrensede bare vi er innovative nok, er ikke lenger gyldig. Og det holder ikke å si, som min generasjon har sagt lenge: «Det er bra at den oppvoksende generasjonen er opptatt av miljøet».
Det er nemlig fremdeles vi som i stor grad styrer verden. Og uansett: Hvorfor er det rimelig at våre barn skal leve mer nøkternt enn oss? Vi har jo for lenge siden brukt mer enn de vil kunne gjøre. At de tar konsekvensene av vitenskap og fakta, rettferdiggjør jo ikke at vi opptrer som komplette ignoranter.
Tankegangen så langt har vært at markedet skal ordne opp. Økt kunnskap om miljøkonsekvenser vil lede til etterspørsel etter bærekraftige produkter. Målet er at det skal vokse frem et marked basert på at forbrukerne ser seg mer tjent med miljøvennlige produkter fordi de er bedre og billigere, og fordi den etiske bevisstheten økes.
Dessverre fremstår det mer og mer tydelig at løsningen ikke er å bytte ut dagens forbruk med miljøvennlige produkter. Det er mer enn 20 år siden jeg innså, uten å gjøre noe som helst med det, at det aller meste jeg kjøpte ville resultere i at noe annet ble overflødig. Jeg kalte det selvsagt ikke «søppel». Det kunne jo hende at det en dag kom til nytte – helst for noen andre, men kanskje kunne jeg selv også plutselig en dag få bruk for tre sykler.
Det har også blitt klart at søppel er et problem langt utover karbonutslipp. Selv levde jeg lenge i illusjonen om at det «forsvant», ikke at plasten endte opp i havet etter først å ha reist rundt halve kloden, og heller ikke at alle klærne jeg ga til Fretex kunne havne i ørkenen i Chile.
Så når skal vi – som lever på toppen, som har høy inntekt og formue, sitter i styrende posisjoner og bruker en uforholdsmessig stor andel av verdens ressurser – ta diskusjonen om forbruk?
Når skal vi snakke om hvor mye klær og elektronikk, hytter og oppussing som er forsvarlig?
Diskusjonen kommer til å bli ubehagelig. Vi sitter alle i glasshus, og det er lett å sette seg på sin høye hest og løfte moralske pekefingre. Det er vi ikke tjent med. Vi er imidlertid heller ikke tjent med at vi ikke snakker om forbruk.
Klodens bærekraft er overskredet. Og når vi går med store, årlige underskudd, for å bruke næringslivets terminologi, er det bare kostnadskutt som kan bringe oss i balanse.
Hvor og hvor mye, når og hvem som skal kutte må diskuteres, men det er enkel matte at prosentvise kutt monner mest hos de av oss som forbruker mest. Og så må vi jobbe oss inn mot en slags konsensus, Roma ble ikke bygd på en dag. Jeg tror imidlertid at 99 prosent av oss vil være enige i at varmekabler i oppkjørselen på hytta åpenbart ikke er bra i en verden som har energikrise.
Jeg innledet med å referere til DNBs kundeprogram fordi det belyser dilemmaet: DNB, en av våre viktigste samfunnsaktører, bruker sin posisjon til å «nudge» oss som allerede har og forbruker mest, til å kjøpe enda mer av produkter vi statistisk sett har mer enn nok av. Og det til en pris som er betydelig rabattert i forhold til det hva de med lavere kjøpekraft har tilgang til. For meg er det «varmekabler i oppkjørselen», og et klart eksempel på noe vi som samfunn må slutte med om våre barn skal få tilfredsstilt sine behov.
Oppfordringen går derfor til DNB om å slutte med Supertilbud. Det vil være bærekraft i praksis.
Og vi som vet, og som har mest, må begynne å ta konsekvensene av vår kunnskap. Det er riktig at vi trenger strukturelle endringer for å lykkes i å nå null, men hvem skal gjennomføre endringene, om ikke vi som sitter i posisjoner i samfunnet?
Har vi egentlig en interessekonflikt? Unnlater vi å snakke om forbruk fordi det kan sette grenser for våre egne valg?
Oppfordringen går derfor til DNB om å slutte med Supertilbud. Det vil være bærekraft i praksis
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.