I iveren etter å redusere CO2-utslippene, har vindkraft på land lenge sett ut til å være løsningen. Men nå øker motstanden over det meste av landet. Det viser seg at ulempene er flere enn det som man opprinnelig trodde, eller håpet. Da oppstår situasjoner slik som på Frøya der kommunen gjør helomvending og stopper et vedtatt prosjekt.

Det paradoksale er at motstanden øker omtrent på samme tid som vindkraft fra vindmøller på land blir lønnsomme og det ikke lenger er behov for elsertifikater.

Det paradoksale er at motstanden øker omtrent på samme tid som vindkraft fra vindmøller på land blir lønnsomme og det ikke lenger er behov for elsertifikater

Like fullt er det et kraftig pådriv for «grønn energi», og det er stadig flere som taler varmt for et karbonfritt samfunn. Akkurat det tror vi er utopi. I overskuelig fremtid vil vi ha behov for olje og gass, og Norge vil være en betydningsfull produsent og leverandør til verdenssamfunnet. Men det forhindrer ikke at vi må se på alternativer som sakte, men sikkert kan erstatte fossile brensler.

Havvind er et slikt alternativ. Men – og til tross for at teknologien er der – det er få som går i bresjen. Utfordringen er at det foreløpig ikke er økonomisk lønnsomt. På Fornybarkonferansen i Bergen nylig uttalte imidlertid visepresident for bærekraft i Equinor, Hilde Røed, at Equinor forventer økonomi i havvindprosjektene i 2030. Det er bare elleve år til. Men innen den tid har også EU, gjennom Parisavtalen, forpliktet seg til å kutte utslipp av drivhusgasser med 40 prosent i forhold til nivået i 1990.

Og ikke nok med det, andelen fornybar energi skal utgjøre 32 prosent av energiforbruket (ikke bare strømforbruket). Det haster altså om disse målene skal nås. Da må det incentiver til for å oppmuntre til innovasjon og investeringsvilje.

Statoil, nå Equinor, var tidlig ute og etablerte en pilot utenfor Karmøy kalt Hywind. Ti år senere er Equinor operatør for to havvindprosjekter (Dudgeon Offshore Wind Farm, Hywind Scotland) som til sammen genererer opp mot like mye strøm (700 MW) som det mye omtalte vindkraftprosjektet på Fosen i Trøndelag (cirka 1Gw). Og nå ønsker Equinor å etablere et havvindprosjekt i Tampen-området, Hywind Tampen, som skal forsyne oljeinstallasjonene med elektrisitet til å hente opp resten av oljen i området. I dette tilfellet kan muligens investeringene komme inn under petroleumslovgivningen, heller enn havenergiloven, noe som reduserer kostnadene dramatisk. Denne ordningen vil imidlertid ikke gjelde andre havvindsprosjekter som ikke er direkte knyttet til petroleumsvirksomheten.

Danskene er i startgropen og har redegjort for at havvind kan generere mye mer strøm enn de selv forbruker. «Potensialet er enormt», sier Energistyrelsen (ekvivalent til det norske Olje- og energidepartementet). Men potensialet er enormt utenfor norskekysten også. Ingen land i Europa har større havområde med så mye vind. Det er bare å forsyne seg. Vi må bare unngå områder som kan skade dyrelivet og være til hinder for annen næringsvirksomhet.

Tidligere i år uttalte professor ved Universitetet i Bergen (UiB), Finn Gunnar Nielsen, til Sysla at et område på 80 km ganger 80 km (på størrelse med en kvadrant) er nok til å generere like mye strøm som all vannkraft i Norge klarer i dag. Det er et forbausende lite område. Men hvordan skal man få det til? Raskt? For å akselerere teknologiutviklingen og gjøre havvind lønnsomt foreslår vi at myndighetene kopierer leterefusjonsordningen inn mot havvindprosjekter med samme skattesats (78 prosent). I en etableringsfase er dette forsvarlig ved at man elektrifiserer norsk petroleumsvirksomhet slik at ordningen kan falle inn under petroleumslovgivningen.

På samme måte som leterefusjonsordningen har brakt mange nye aktører på banen, og udiskutabelt bidratt til verdiskaping for Norge, vil en fornybar-refusjonsordning rettet mot havvind bidra til etablering av nye selskaper som kan skape mangfold, arbeidsplasser og akselerering av fornybarsatsingen. Det kreves kun politisk vilje.

Ved å etablere havvindsprosjekter inn under petroleumslovgivningen vil det muligens bli noe mindre overskudd til petroleumsfondet på kort sikt (penger som normalt sett ville blitt investert i utlandet). Men på lengre sikt vil det føre til økte inntekter for landet slik det har gjort innen petroleumsnæringen.

Investeringene vil da skje nasjonalt, og selv om Norge tar risiko i en tidlig fase så vil vi høste gevinsten når fortjenesten kommer. Slik den har gjort for petroleumsvirksomheten. Og vi kan sette en endelig stopp for diskusjonen om vindmøller på land. Som ekstra bonus gjør dette Norge i stand til å bli en ledende aktør og leverandør for en industri som er i rask utvikling.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.