Professor Sjur Didrik Flåm fyrer av ei breiside mot Forskingsrådet i DN 10. juni. Djupt inne i mengda av velformulerte invektiv finn vi ei kjerne av substansiell kritikk som handlar om synet vårt på publisering av forsking: «Rådet påtvingar norsk forsking sterkt provinsielle kriterier for konkurranse og vurdering», skriv Flåm.

Men det er jo tvert om. Forskingsinstitusjonar over heile verda har signert den såkalla Dora-erklæringa, som mellom anna handlar om å utvikle andre vurderingsformer enn berre publikasjonar. Skandalen som no er under opprulling i The Lancet og NEJM viser at det er risikabelt eine og åleine å lene seg på tidsskriftet sitt namn og rykte.

Ut frå den heimlege debatten ser det ut til at ein i økonomifaget er særleg bekymra for endringar som rokkar ved tidsskriftshierarkiet, men også innanfor økonomi har toneangivande forskarar som nobelprisvinnar James Heckman uttrykt bekymring for makta til «topp-fem».

Og berre så det er sagt: Vi forstår søknadene vi får. Forskingsrådet brukar internasjonale fagfellar når prosjektidear skal vurderast for finansiering. Vi legg stor omhug i arbeidet med å rekruttere gode ekspertar. Vi meiner dette er eit godt system, der nasjonale og internasjonale fagfellar med kompetanse innanfor feltet til søknaden vurderer prosjektidear ut frå kriterium om vitskapleg kvalitet, gjennomføring og betydning for forskingsfeltet og for samfunnet. Vi har nyleg endra vurderingskriteria våre slik at desse no ligg tett på det ein brukar i EU og ERC. Det er difor vanskeleg å forstå at dette skulle vere «provinsielle kriterier som påtvingast norsk forsking».

Også Flåms kollegaer Gaute Torsvik og Magne Mogstad er på krigsstien. I eit tilsvar til meg 30. mai fremjer dei ein del uklåre insinuasjonar, der kjernen ser ut til å vere at vi i Forskingsrådet først og fremst er ute etter å mjøle vår eiga kake.

Dei opererer også med eit tal på administrasjonskostnadene våre som fortener ei klargjering. Dei 8,5 prosentane dei refererer til, omfattar absolutt alt Forskingsrådet har fått i oppgåve å forvalte. Hadde vi rekna inn Skattefunn-ordninga med rundt fem milliardar kroner per år, mobiliseringsarbeidet vårt til EUs rammeprogram der norske aktørar hentar heim rundt to milliardar kroner kvart år, kommunikasjonsarbeidet vårt for barn og unge, Forskingsdagane eller drift av 21-sekretariata, ville dette talet vore markant lågare.

Og dette er berre noko av det vi gjer i tillegg til å løyve forskingsmidlar.

Lite tyder på at vi som eit samla forskingsråd brukar meir pengar på administrasjonen vår av FoU-investeringar enn land som har fleire ulike forskingsråd.

Fleire land ønskjer no å etablere ein modell som liknar på den norske. I Storbritannia har dei allereie gjort det, og i USA vart det nyleg lagt fram eit forslag i kongressen om å endre NSF til eit enno breiare National Science and Technology Foundation for å oppretthalde USAs leiande posisjon innanfor forsking og innovasjon.

Forskingsrådet er altså ikkje provinsielt, men står snarare sentralt i internasjonale diskusjonar og trendar.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.