Akademia politiseres. Forskning og undervisning på Universitet i Bergen (UiB) skal bidra til å nå FNs bærekraftsmål. For å nå disse målene skal UiB satse på vitenskapsdiplomati. Norsk Forskningsråd pålegger eller oppfordrer søkerne til å beskrive hvordan forskningen deres kan påvirke FNs bærekraftsmål.

Forslaget til ny lov om universitetslov anbefaler at et av hovedformålene med universiteter og høgskoler skal være å «bidra til en miljømessig, sosial og økonomisk bærekraftig utvikling».

Les også innlegget fra direktøren i Forskningsrådet: Norge må ha et øye på hver finger
Sigve Tjøtta
Sigve Tjøtta

Som alle andre borgere kan akademikere engasjere seg i politiske partier og organisasjoner med en spesifikk agenda. Det er også legitimt at politiske myndigheter og universitetsledelse styrer universitetene og forskning i en retning som støtter opp om en politisk agenda.

Men politisering av universitetene kommer med en kostnad. Dersom universitetene retter sin forskning og utdannelse mot å realisere en politisk agenda vil det undergrave universitets mål om å søke sannhet og kunnskap. Å avvike fra den politiske agenda eller bare stille spørsmål med den vil kunne påføre sosiale kostnader for dem som gjør det.

Sosial kostnader knyttet til å avvike fra politiske agenda fører til mer selvsensur i det akademiske miljøet. Stenges vi ute fra motargumentene svekker det vår argumentasjon. Både fordi vi mister muligheten til å oppdage svakheter i vår egen argumentasjon, og fordi vi går glipp av noen gode argumenter hos dem som er uenige med oss. Det svekker målet om å søke sannhet og kunnskap.

Akademisk frihet er en sentral verdi. Men lover om akademisk frihet gir ingen garanti for reell akademisk frihet. Den bestemmes av rådende ytringskultur i akademia. Selv med gode, formelle lover om akademisk frihet kan den reelle akademiske frihet raskt undergraves i et forskersamfunn med en svekket ytringskultur.

Menneskers ønske om å høre sosialt til og vår søking etter sosial harmoni gjør at vi tilpasser oss. Vi ønsker å være i sosial harmoni med de rundt oss. I vår søken etter sosial harmoni utvikles det sosiale normer for ytringer. Disse normene formes av erfaringer. Fordi institusjoner varierer, vil erfaringene også variere, og det vil kunne utvikle seg forskjellige normer i et akademia med et mål å søke sannhet og kunnskap og et akademia med en politisk agenda som mål.

Med en felles politisk agenda vil forskerne slutte rekkene. Søken etter sosial konformitet fører til et smalere sosialt akseptert ytringsrom. Ytringer knyttet til den politiske agendaen blir moralsk rett. Fordømmelsen av ytringer som faller utenfor det moralske aksepterte, blir sterkere. Fordømmelsen kan gå over i stigmatisering og demonisering. Det er ikke bare ideen eller meningen bak ytringen som blir umoralsk uverdige, men også personen som ytret den.

Politisering av akademia hemmer produktiviteten i samfunnet. Politikere og akademikere er spesialister. De opparbeider seg ferdighet, dyktighet og dømmekraft som gjør dem gode i deres respektive verv og yrker. Skal akademikere på jobb både være forskere og politikere, blir de mindre spesialister. De blir mindre produktive forskere. De blir også dårligere politikere.

Politisering av universiteter er spesielt sårbart i Norge fordi omfanget av det norske markedet for forskning og høyere utdannelse er begrenset. Det begrenses av lite mangfold i finansierings- og organisasjonsformer. Når akademia politiseres, innskrenkes valgmulighetene for akademikere og studenter.

For å gi studenter og akademikere et reelt valg til å studere og arbeide med akademiske institusjoner som har sannhet og kunnskap som mål bør:

Norsk Forskningsråd splittes opp i flere uavhengige enheter med ulike finansierings- og organisasjonsformer.

Finansieringen av universiteter legges om slik at betalingen går via studentene.

Forhåpentlig vil slike tiltak bremse politiseringen av akademia og dermed fremme produktiviteten i samfunnet.

Innlegget bygger på min aktuelle kommentar «Nei til politisering av norske universitet» publisert i Samfunnsøkonomen, nr. 3, 2020.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.