I skyggen av debatten om den fornyede forsvarsavtalen med USA, er det lett å glemme at også noen europeiske land er spesielt viktige for norsk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. I langtidsplanen for forsvarssektoren utpeker regjeringen Storbritannia, Tyskland og Nederland som «nære allierte».

Robin Allers.
Robin Allers. (Foto: Håvard Madsbakken)

I en kronikk i DN (14. april) argumenterer Janne Haaland Matlary for at Norge bør «orientere seg enda nærmere britene». Mens et av få vestlige land som kan utvikle en helhetlig sikkerhetsstrategi, er Tyskland, ifølge Matlary, kun viktig fordi vi er «avhengige av EU som passivt medlem og av tysk eksportmarked». Sikkerhets- og utenrikspolitisk burde Norge ikke satse for mye på Tyskland, som «hverken vil eller kan lede i en farlig verden som trenger strategisk kløkt, og hvor risikoaversjon ikke er tingen.»

Dette mener jeg er et dårlig råd. Det er avgjørende for Norges sikkerhet å bygge tette forbindelser til land med ulike kvaliteter. Nettopp forholdet til Tyskland bør gis høy prioritet.

Det finnes selvsagt gode grunner for å videreutvikle samarbeidet med britene. Storbritannias nye utenriks- og forsvarsstrategi viser bredden av myke og harde maktmidler de har til sin disposisjon. Viljen til å bruke dem på en mer integrert måte, er fremtidsrettet.

For Norge er britenes interesse for å operere i Nordatlanteren viktigst, samt deres vilje til, om nødvendig, å komme Norge til unnsetning i krise og krig. Med innsatsstyrken Joint Expeditionary Force (JEF) leder Storbritannia et regionalt format som styrker evnen til operativt samarbeid. Systemer som det maritime patruljeflyet P-8 og kampflyet F-35 knytter Storbritannia og Norge tett til hverandre og til USA.

Man bør imidlertid ikke satse alt på britene. EU-motstanderne har manøvrert landet på sidelinjen i europeisk politikk. Dette rammer også det viktige samarbeidet om utenriks- og sikkerhetspolitikk, som egentlig skulle holdes utenfor striden.

Den nye britiske strategien virker nesten desperat i sitt forsøk på å definere en ny global rolle, uten å gå nærmere inn på forholdet til EU. Den har også fått kritikk for å fremme urealistiske og underfinansierte ambisjoner.

I forsvarspolitiske kretser lar mange seg imponere av britenes risikovilje. Men hvor godt passer denne offensive linjen til Norges satsing på forutsigbarhet, lavspenning og stabilitet?

Sammenlignet med Storbritannias fremoverlente profil, kan Tyskland fremstå som nølende, spesielt når det gjelder å vise strategisk tenkning, lederskap og militær handlekraft. Likevel peker regjeringen på Tyskland som Norges viktigste partner i Europa, og gjør klokt i å styrke det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet.

Utenforlandet er avhengig av støtte fra innflytelsesrike støttespillere

Utenrikspolitisk tenker Norge og Tyskland likt om de fleste spørsmål. Begge er blant de mest aktive forsvarerne av multilateralismen. Den gjensidige vektleggingen av å sikre mest mulig kontinuitet mellom deres perioder i FNs sikkerhetsråd, illustrerer dette. For Norge er det likevel Tysklands sentrale rolle i EU som er mest avgjørende.

Utenforlandet er avhengig av støtte fra innflytelsesrike og pålitelige støttespillere i Brussel. Tyskland er også USAs viktigste samtalepartner i EU.

Sikkerhetspolitisk kan Tysklands betydning virke mindre åpenbar. I forsvarssektoren sitter flere igjen med erfaringene fra Afghanistan, der Tyskland var underlagt mange begrensninger. Likevel styrkes forbindelsene også på dette området. Regjeringen viser blant annet til tysk øving og trening i nord, og til økt samarbeid om teknologi og industri.

Beslutningen om å gå sammen om kjøp av nye ubåter bygger på tette bånd mellom de to lands sjøforsvar. Prosjektet er den nest største materielle anskaffelsen etter F-35, og omfatter felles vedlikehold og utdannelse, samt samarbeid om missilutvikling.

Hæren har utviklet nære bånd gjennom Norges deltagelse i det tysk-nederlandske korpset, og man stiller sammen i Natos hurtigreaksjonsstyrke og i det forsterkede, militære nærvær i Litauen. Hvis Norge fortsetter å satse på tyske stridsvogner, vil man også på landsiden ha et stort og langsiktig materiellprosjekt å samle seg om.

At EU – etter press fra Tyskland – åpnet for tredjelandsdeltagelse i det revitaliserte forsvarssamarbeidet, er viktig for fremtiden til norsk forsvarsindustri.

Tysklands økte betydning for Norge henger blant annet sammen med at landet siden 2014 satser mer på kollektivt forsvar, øker forsvarsutgiftene og står ved en uttalt vilje til å ta mer internasjonalt ansvar. Dette har ikke, og vil ikke, endre landets ambivalente forhold til lederskap og bruk av militærmakt. Men Tyskland er likevel blitt den viktigste forsvarspartneren for flere mindre og mellomstore europeiske land, blant dem Nederland.

Det fransk-tyske forholdet forblir selve hjørnesteinen i europeisk samarbeid, tross store ulikheter i «strategiske kultur».

Euro-atlantisk sikkerhet dreier seg om hva man gjør sammen med hvem og i hvilken ramme. Det er godt mulig at mindre, mer fleksible konstellasjoner får økt betydning. Nato og EU vil imidlertid neppe miste sin betydning.

Tyskland forblir en viktig partner for Norge, fordi de holder fast ved den innflytelsen bare fullt medlemskap gir.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.