Debatten om alliert militær aktivitet i Norge og norske nærområder, senest amerikanske bombefly på Ørland, gjøres stadig til et spørsmål om brudd med Norges tradisjonelle strategiske hovedlinje overfor naboen i øst: balansegangen mellom avskrekking og beroligelse. Men norsk sikkerhetspolitikk er de lange linjers politikk, der kontinuitet er det mest iøynefallende.

For det første har grunntrekkene i Norges tilnærming til avskrekking og beroligelse vært stabile siden balansegangen tok form med og etter tilslutningen til Atlanterhavspakten i april 1949.

Det avskrekkende element som lå i tilslutningen til pakten ble kombinert med et beroligende element: den såkalte baseerklæringen fra februar 1949. Den var en selvpålagt begrensning og er utgangspunktet for det som etter hvert ble kjent som basepolitikken. Behovet for alliert støtte ble avstemt mot et ønske om å bevare lavspenning i nord, og unngå å provosere frem aggresjon fra øst.

Dette dannet grunnlaget for et hovedmønster som siden har preget utviklingen i den norske balansegangen, fanget inn av Rolf Tamnes’ begrepspar: «integrasjon» i vestlig militært samarbeid for troverdig avskrekking på den ene side, og «avskjerming», i form av grensesetting (selvpålagte begrensninger) for alliert tilstedeværelse i Norge i fredstid på den andre, det siste med mål om å berolige naboen om at forsvarsinnsatsen på norsk territorium er defensivt innrettet.

Ut over alliert støtte og forberedt bistand som selve fundamentet, har avskrekkingen hvilt på nasjonal forsvarsinnsats, og beroligelsespolitikken har omfattet også andre virkemidler enn militære begrensninger.

Spekteret av selvpålagte begrensninger med opphav under den kalde krigen har spilt hovedrollen i beroligelsespolitikken, spesielt i spente tider. Viktigst er base- og atompolitikken, samt grenser for alliert aktivitet i Nord-Norge.

Ved siden av hensynet til beroligelse, har dette vært et verktøy for å sikre nødvendig innenrikspolitisk oppslutning om alliansepolitikken – og for å sikre nasjonal kontroll med alliert virksomhet i Norge.

For det andre har utviklingen i den norske balansegangen gjennomgående vært en vekselvirkning, der avskrekking/integrasjon ofte har skapt behov for og utløst beroligende/avskjermende tiltak.

Det må også forstås andre veien: beroligelse/avskjerming har skapt behov for integrasjon for å sikre fundamentet for avskrekkingen – og forsvaret av Norge. Det beste eksempelet er at opprettholdelse av basepolitikken har fordret at forholdene skal ligge til rette for at allierte styrker raskt kan komme Norge til unnsetning i krise og krig.

Baseerklæringens formulering om at Norge ikke vil forplikte seg til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter, så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep, er blitt presisert flere ganger for å sikre dette overordnede hensyn.

Den varige kjernen er nei til faststasjonering av stridende alliert personell i Norge. Begrensningene er selvpålagte og opp til norske myndigheter å tolke og endre.

For det tredje har tyngdepunktet i den norske balansegangen kontinuerlig blitt tilpasset skiftende strategiske omgivelser. Det har ikke vært noe statisk eller likt størrelsesforhold mellom avskrekkende og beroligende tiltak.

Norske myndigheter la vekt på å bygge ut samarbeidet med Russland i nord etter Sovjetunionens fall, som illustrerer at tyngdepunktet ble justert til fordel for beroligelse forstått i bred forstand.

Det siste drøye tiåret har avskrekkingssporet i stigende grad blitt reaktivert som en naturlig respons på Russlands fremferd internasjonalt. Men det betyr ikke at balansegangen mellom to strategiske hovedspor er forlatt.

Ida Maria Oma
Ida Maria Oma

For det fjerde har den norske balansegangen alltid handlet om tilpasning til USAs og andre allierte stormakters strategiske egeninteresser i nordområdene, og etterspørsel etter å være i Norge. Etterspørselen er ganske stor i dag, men allierte kan ikke komme og gå som de vil på norsk territorium.

Norge utmeislet begrensningene i perioder under den kalde krigen med betraktelig større påtrykk enn i dag, og myknet de opp i perioder med dalende alliert interesse – som på 1990-tallet – for å stimulere den.

Norges mulighet til å påvirke den allierte aktiviteten i internasjonalt farvann eller luftrom i Norges nærområder, er svært beskjeden så lenge den ikke skjer med utgangspunkt i norsk territorium. Det kan gi legitim grunn til bekymring for unødig spenning, men stormaktene rår, og det gir liten mening å fremholde at Norge kan motvirke i betydelig grad gjennom sin beroligelsespolitikk.

Norges mulighet til å påvirke den allierte aktiviteten i internasjonalt farvann eller luftrom i Norges nærområder, er svært beskjeden så lenge den ikke skjer med utgangspunkt i norsk territorium

Fremstillingen her er selvsagt forenklet – enkelte markerte justeringer, eller «brudd» når det gjelder vekting, og konkrete tiltak i den norske balansegangen, kunne vært problematisert. Men uten å mene at basepolitikken og andre militære begrensninger har utspilt sin rolle, er det verdt å minne om at disse er midler, og ikke mål, i sikkerhetspolitikken.

Det kanskje største tankekorset er at så mye er ved det samme i Norges tilnærming til avskrekking og beroligelse, når de strategiske omgivelser er så vidt endret. Er for eksempel en tradisjonell militær tilnærming til avskrekking egnet i møte med Russlands evne til sammensatt virkemiddelbruk under terskelen for konvensjonell krig? Hvilke virkemidler kan supplere selvpålagte begrensninger i beroligelsespolitikken i møte med økt alliert aktivitet i nord uten tilknytning til norsk territorium?

Selv om begrensningene kontinuerlig er blitt justert og stadig er viktige, er de utmeislet i en annen tid og strekker ikke helt til i dag. Det gjør for eksempel konsultasjonsmekanismer med allierte enda viktigere enn før.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.