For alt vi har og alt vi er. Forsvarets slagord er kjent for de fleste. «Alt vi har» gir oss en intuitiv forståelse av det vi fysisk trenger beskytte, mens «alt vi er» er mer krevende å definere og blir fort en klisjé. Jeg velger å tolke det slik at vi nordmenn har noe til felles og som vi trenger å bevare. Da må innretningen av Forsvaret gjenspeile dette.
Det er ikke mangel på pensjonerte oberster og generaler som de siste par årene har klaget over mangel på penger og at de vedtatte ambisjonene ikke lar seg gjennomføre uten en betydelig økning i forsvarsbudsjettene. Det har de helt sikkert rett i, men mer penger alene vil ikke kunne bedre Forsvarets kampkraft over tid.
Et totalt endret sikkerhetspolitisk bilde krever at Forsvaret endres i takt med realitetene.
Stortinget vedtok i 2020 en ny langtidsplan for Forsvaret (LTP). Langtidsplanen beskriver og er styrende for utviklingen i forsvarssektoren de neste fire årene. Langtidsplanen er tenkt å være basert på det fagmilitære rådet fra Forsvarssjefen (FMR), men politisk manøvrering og mangel på finansiering gjør at Forsvarssjefens behov for å løse sine oppgaver blir betydelig nedskalert.
Naturlig nok tar hverken Forsvarssjefens FMR eller den vedtatte langtidsplanen inn over seg de dramatiske sikkerhetspolitiske endringene som har funnet sted i våre nærområder det siste året.
Russlands brutale militære angrep på et fredelig naboland fikk som en av konsekvens at Sverige og Finland søkte om medlemskap i Nato. Begge disse hendelsene vil få betydelige konsekvenser for sikkerhetsbildet i Europa og i særlig grad i Nord-Europa i all overskuelig fremtid.
Det hører med til historien at det siste årets hendelser vil medføre økt amerikansk tilstedeværelse i våre nærområder, og at Norges rolle i Nato vil bli endret.
At Norge er Nato i nord er ikke lenger like opplagt.
Med dette som bakteppe er forutsetningene for Forsvarets struktur og innretning endret radikalt. Som en konsekvens må alle vedtatte forsvarsplaner gjennomgås på nytt. Da er det en fåfengt øvelse å se i bakspeilet og kun rope på mer penger. Ja visst er Forsvaret underfinansiert, men økte bevilgninger er kun en liten del av det som nå kreves.
Forsvaret har over lang tid vært i en nedadgående spiral. Det skyldes flere forhold, men det er liten tvil om at et stadig mindre og mer profesjonalisert forsvar gjør at oppmerksomheten reduseres. I dag er den genuine interessen for Forsvaret begrenset til tidligere offiserer, veteraner, forsvarsindustrien, fagforeningene og et fåtall journalister. Det skaper ingen folkebevegelse.
Jo færre som er i berøring med Forsvaret, jo mindre oppmerksomhet får det. Forsvaret er derfor blitt en salderingspost. I konkurranse med bedre velferd eller større skattelettelser når ikke økte bevilgninger til Forsvaret opp.
For å kunne etablere et troverdig totalforsvar og en struktur som holder over tid må Forsvaret sikres flerårig finansiering. Da kan man se for seg innføring av langtidsbudsjettering, alternativt at Forsvaret får overslagsbevilgninger som tar høyde for endrede forutsetninger.
En mer realiserbar finansiering vil imidlertid være etableringen av et forsvarsfond som vil kunne trekkes på ved behov eller når endrede forutsetninger inntreffer.
I ønsket om mer penger og tryggere finansiering må man ikke glemme at bevilgninger til Forsvaret også er en betydelig inntektskilde. Store forsvarsbedrifter som Nammo og Kongsberg sysselsetter mange tusen, og deres aktiviteter i inn- og utland bidrar til å styrke norsk teknologi og konkurransekraft. Det finnes også et mylder av mindre, forsvarsrelaterte bedrifter. De utvikler avansert flerbruksteknologi som også kommer sivil industri til gode.
Bevilgninger til Forsvaret må i større grad baseres på behov, og Forsvarssjefens råd bør derfor veie tyngre enn i dag. Det beste vil være om Forsvarets behov og budsjettering var en del av den samme prosessen. For å få dette til bør FMR og LTP slås sammen til en prosess hvor totalforsvarets behov er styrende og hvor finansieringen kommer som en konsekvens av dette.
Da vil man i etterkant unngå at Forsvarets struktur, innretning, installasjoner og anskaffelse av kampsystemer blir gjenstand for lokalpolitiske kamper i Stortinget.
Utfordringen er imidlertid langt større enn finansiering. Norge trenger færre offiserer og langt flere soldater. Flere i Forsvaret vil samtidig styrke beredskap og mobilisering. Flere mennesker i permanente stillinger i Forsvaret vil imidlertid bety færre mennesker i produktiv verdiskapende virksomhet.
For å unngå dette kan en løsning være at Norge gjenintroduserer førstegangstjenesten hvor alle ungdommer må avtjene militærtjeneste for en begrenset periode. Alternativt at man utfører en sivil samfunnstjeneste.
Førstegangstjeneste vil styrke forståelsen og betydningen av Forsvaret, samtidig som det vil styrke limet og fellesskapet i samfunnet.
I en slik struktur vil Forsvaret trenge langt flere med lavere befalsutdannelse til opplæring av rekrutter. Videre vil man trenge å kjøpe tilbake eiendom som de siste 25 årene er blitt utrangert, avhendet eller solgt.
Vi vil trenge å reetablere skytefelt, forlegninger, ekserserplasser og øvingsområder. Og behovet for håndvåpen, ammunisjon, bekledning/uniformer vil øke betydelig.
Dette vil endre Forsvarets struktur radikalt, men vil være et modig grep som på ulikt vis vil være til gagn for hele samfunnet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.