Forsvarsdepartementet skal snart nedsette en ny forsvarskommisjon, pålagt av Stortinget under behandling av den nye langtidsplanen i fjor. De sikkerhetspolitiske endringene er riktignok ikke like dramatiske som forrige gang det skjedde, ved den kalde krigens slutt for 30 år siden. Til gjengjeld står Forsvaret i dag overfor helt andre utfordringer, drevet av en økonomisk og teknologisk utvikling som vi på sikt er nødt til å forholde oss til.

Til nå har vi i Norge forsøkt å opprettholde hele bredden av våpensystemer og kapasiteter i et moderne forsvar, og bare tilpasset oss stadig økende kostnader ved å anskaffe færre enheter av hvert system ved hver ny modernisering av jagerfly, ubåter, artilleriskyts etc. Alle disse systemene har en fast grunnkostnad knyttet til logistikk og støttefunksjoner som i liten grad påvirkes av hvor mange enheter vi opererer.

Utviklingen innebærer derfor ikke bare at Forsvaret krymper, men også at en stigende andel av forsvarsbudsjettet går med til å dekke disse faste kostnadene. Dermed øker kostnadene per gjenværende enhet dramatisk når antallet blir lite, og vi får relativt sett stadig mindre forsvarsevne per budsjettkrone.

Problemet forverres dessuten når teknologiutviklingen stadig påfører oss behov for helt nye typer kapasitet og materiell. Selv den styrkingen av forsvarsbudsjettene som dagens regjering har foretatt, vil ikke holde følge med en slik utvikling over tid. Den kan vi bare bøte på ved et mer omfattende, flernasjonalt samarbeid enn vi til nå har vært villige til, hvor vi uansett valg av samarbeidsform og -partnere vil måtte avstå betydelig forsvarspolitisk handlefrihet. Hvis ikke, vil vi ende opp med å betale 60–70 milliarder per år i dagens kroner for en meget begrenset forsvarsevne som en større nasjon eller gruppe nasjoner kunne skapt til halve prisen.

En helt spesiell og sensitiv side ved flernasjonalt samarbeid som vi allerede ser konturene av i forsvarsdebatten, er spørsmålet om hvor langt vi skal gå for å legge forholdene til rette for alliert hjelp. Dilemmaet i den forbindelse er at slik tilrettelegging krever satsing på infrastruktur og kapasiteter som styrker evnen til mottak og innsetting av allierte forsterkninger, men ikke nødvendigvis gir noen nasjonal forsvarsevne i seg selv.

Skal vi forhåndslagre mer materiell, ammunisjon og drivstoff for allierte styrker? Skal vi bygge og vedlikeholde havner og flyplasser beregnet på innsetting av dem? Skal vi prioritere luftvern til å beskytte denne infrastrukturen? Eller skal vi heller prøve å skrape sammen en norsk bataljon til, en ubåt til eller prioritere luftvern til beskyttelse av våre egne avdelinger?

Herunder skal vi huske at tilrettelegging for allierte forsterkninger ikke bare forenkler og effektiviserer innsettingen av dem. Det påvirker trolig også selve sannsynligheten for å få hjelp, fordi en slik beslutning naturlig nok må ta hensyn til mulighetene for å lykkes – spesielt i en situasjon der det oppstår konkurranse om forsterkningene.

Problemet er med andre ord at vi ikke kan bøte på en begrenset, nasjonal forsvarsevne ved tilrettelegging for alliert hjelp, uten at den nasjonale forsvarsevnen blir enda mer begrenset, og konsekvensene hvis hjelpen likevel uteblir, dermed blir enda større. Tilnærmer vi oss dette problemet strengt logisk, ser vi likevel at det ikke er en spesielt vanskelig avveining. Norge er en fundamentalt allianseavhengig nasjon, og får vi ikke alliert hjelp, spiller det liten rolle om vårt eget forsvar er så stort eller så stort.

De forbedringene i forsvarsevnen vi vil kunne makte med en nasjonal prioritering, kan synes viktige hvis vi bruker vår egen forsvarsstruktur som målestokk. Men den eneste relevante målestokk i denne forbindelse, er uheldigvis styrkeforskjellen i nordområdene mellom oss og Russland, og den påvirkes ikke i nevneverdig grad av hvordan vi prioriterer.

Dette er likevel ikke det samme som at slike valg er politisk enkle. For det første sitter det trolig langt inne i det politiske miljø å erkjenne at Norge i realiteten er blitt et for lite land til å holde seg med et komplett forsvar, gitt de pengene vi er villige til å bruke på det. Men for det andre er det krevende, også i mer folkelig politisk forstand, fordi alminnelig forsvarsinteresserte mennesker intuitivt alltid vil mene at det selvsagt er viktigst å satse på vårt eget forsvar.

Dette er nok et rent følelsesmessig spørsmål for de fleste, løsrevet fra mer nøktern strategisk realisme. For det tredje innebærer avveiningen en skjerping av den viktigste konfliktlinjen i norsk sikkerhetspolitikk, nemlig mellom Nato-tilhengere og -skeptikere. Den konflikten blir ikke enklere av at det i praksis er tilrettelegging for amerikanske forsterkninger vi snakker om.

Og for det fjerde kan ikke politikerne vente seg noen drahjelp fra Forsvaret selv. Der vil de ulike forsvarsgrener og fagmiljøer være mest opptatt av egne fly, fartøyer og hæravdelinger, uansett. Den nye kommisjonen vil med andre ord ikke mangle noe å snakke om.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.