I løpet av våren vil det bli lagt frem en ny langtidsplan (LTP) for Forsvaret for perioden 2021–2024. Bakteppet er både en mer truende sikkerhetspolitisk situasjon og president Trumps kompromissløse krav til USAs allierte om å oppfylle Natos mål om to prosent av brutto nasjonalproduktet (bnp) til forsvar innen 2024. Det har praktisk talt alle partier på Stortinget sluttet seg til, og denne brede politiske støtten har selvsagt skapt store forventninger blant forsvarsinteresserte – ikke minst i Forsvaret selv.

Forsvarssjefen har som vanlig utarbeidet et fagmilitært råd (FMR) som innspill til ny LTP, denne gangen uten å måtte forholde seg til økonomiske rammer fra Forsvarsdepartementet. Han har selvfølgelig gjort det han er bedt om, og har lagt frem en skisse til fire strukturalternativer som spenner fra en stabilisering litt over dagens nivå til en omfattende styrking av alle deler av Forsvaret.

For alle fire alternativer er det beskrevet en felles budsjettutvikling de første fire årene. Budsjettene skal da øke til et nivå 12 milliarder kroner over dagens i 2024, det vil si med cirka tre milliarder per år. Deretter flater de ut i det dårligste alternativet mens de fortsetter å vokse i ulik takt i de tre øvrige. Det beste forutsetter en vekst til et nivå 25 milliarder kroner over dagens før utflating. Oppmuntret av dette arbeides det nå i forsvarsgrenene med planer for en økning av både antall brigader, fartøyer og fly.

Spørsmålet er likevel hvor realistisk dette er når det kommer til stykket. Det er grunn til å tro at regjeringen mener alvor med å trappe opp forsvarsbudsjettene til to prosent av bnp, men hvor mye penger er egentlig det og hva kan vi få for dem?

Etter at vi har justert beregningen av bnp-andelen til Natos felles beregningsmåte, bruker Norge i dag omtrent 1,8 prosent av bnp på forsvar. Med et bnp på vel 3 700 milliarder kroner vil det si rundt 68 milliarder. Siden forsvarsbudsjettet er på vel 60 milliarder, betyr det at vi godskrives ytterligere cirka åtte milliarder kroner til formål som i vårt statsbudsjett finansieres over andre budsjetter, for eksempel pensjoner i forsvarssektoren, militære musikkorps, redningstjenesten etc.

Antar vi nå at norsk økonomi fortsetter å vokse med cirka to prosent per år i årene frem til 2024, betyr det at bnp i 2024 vil være cirka 4000 milliarder kroner i dagens kroneverdi. To prosent av dette igjen vil være cirka 80 milliarder. Forutsetter vi at de formålene som dekkes av andre budsjettposter fortsatt er åtte milliarder, etterlater det et behov for at forsvarsbudsjettene må vokse med 12 milliarder kroner i løpet av fire år, eller cirka tre milliarder per år.

Handlefriheten i statsbudsjettet er til sammenligning neppe mer enn ti milliarder hvert år. Det vil si at satsinger ut over dette ikke kan finansieres av veksten i økonomien alene.

Forsvaret må med andre ord tilgodeses med nær tredjeparten av hele handlefriheten i statsbudsjettet hvert år i fire år, med mindre satsingen skal finansieres ved å ta fra andre sektorer eller øke skattene. Det skal skje i en periode hvor oljeinntektene går ned, forholdet mellom antall eldre og antall skattebetalere forverres, det grønne skiftet krever store investeringer, integreringsregningen vokser etc.

Vi kan altså fastslå at det vil kreve meget strenge politiske prioriteringer å realisere et mål om to prosent av bnp til forsvar, og så er spørsmålet hva slags forsvar selv en slik satsing vil finansiere. Budsjettprofilen mot to prosent av bnp gir som vi ser økninger på tre milliarder kroner årlig i fireårsperioden, men dette er altså ikke mer enn alle alternativer i FMR vil kreve i samme periode. Deretter flater det dårligste alternativet ut, mens de øvrige fortsetter å vokse.

Med andre ord vil en vekst til to prosent av bnp innen 2024 og deretter utflating bare strekke til for å finansiere FMRs dårligste alternativ – en stabilisering av forsvarsstrukturen omtrent på dagens nivå.

Riktignok vil budsjettene fortsatt vokse så lenge økonomien fortsatt vokser, hvis de skal holde seg på to prosent. Men fordi den spesielle kostnadsveksten knyttet til anskaffelse og drift av militært materiell med god tilnærmelse følger veksten i økonomien, betyr det at en fast andel av bnp bare vil stabilisere budsjettets kjøpekraft – ikke øke den.

En fast bnp-andel er med andre ord forutsetningen for å stabilisere forsvarsstrukturen på et visst nivå, men heller ikke mer.

Det Forsvaret bør innstille seg på, er derfor at det absolutt beste man kan regne med, er at vi skal kunne sette dagens forsvar i rimelig stand og holde det der. I lys av dette fremstår mange av dagens forventninger internt i Forsvaret nærmest som hallusinasjoner.

Særlig farlig er invitasjonen til Stortinget om å vedta FMRs mest ambisiøse alternativ, så lenge budsjettprofilen til alle fire er den samme de første fire årene. Begynner vi da å kjøpe oss opp mot en struktur som koster et titall milliarder mer per år enn budsjettene på sikt vil finansiere, er vi ille ute. Da har vi feil- og overinvestert i en grad som garanterer et forsvar på krykker for lang tid fremover. Det er en grøft vi har vært i før.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.