Ja, han har helt rett, Terje Liverød, når han i sin rapport peker på at resultatene for toppfotballen på herresiden i Norge har vært for dårlige de siste 20 årene. Både sportslig og økonomisk. Vi som jobber direkte med dette til daglig i NFF Elite og i NTF, har én eneste misjon: at de neste 20 årene skal bli langt bedre.

Lise Klaveness
Lise Klaveness

Vi må begynne med den siste delen av næringskjeden. Spillersalgene fra norsk til internasjonal klubbfotball har gått ned i verdi. Dette problemet må og vil vi ta tak i.

Pål Arne Johansen
Pål Arne Johansen (Foto: Thomas Brekke Sæteren/NFF)

Vi må skape større forståelse i alle styrerom om at salg av spillere ut av landet er en helt avgjørende inntektskilde for hele norsk fotball. Vi må tørre å spørre – og ta oss bryet med å analysere og sammenligne med konkurrenter – om våre lover og reglementer fremmer eller hemmer våre forretningsmuligheter på dette området.

Det er mye å hente her, men det er forbedring å spore. I 2018 solgte norske toppklubber spillere for 131 millioner. To år senere var summen den dobbelte, nærmere bestemt 264 millioner kroner. Dette skjedde i koronaåret 2020, et år hvor vi nærmest ikke hadde aldersbestemt landslagsfotball – en arena vi vet er en katalysator for salg av unge, norske spillere ut av Norge.

Vi tror denne positive utviklingen er et resultat av godt spillerutviklingsarbeid de siste årene.

Men vi må ta flere og raskere steg. Der vi solgte spillere for 264 millioner kroner i 2020, solgte for eksempel Belgia spillere for tre milliarder kroner samme år.

Én av grunnene til Belgias høye sum er deres sportslige resultater i den internasjonale klubb- og landslagsfotballen. Og her har vi ikke vært gode nok i Norge de siste 20 årene.

Som klubbnasjon er vi på 22. plass på rankingen over de 55 europeiske ligaene. Det har vi vært i flere år på rad. Våre kolleger i Belgia har til sammenligning klatret til 8. plass på den samme rankingen, noe som bidrar sterkt til at spillere fra den belgiske ligaen er mye mer verd enn spillere fra den norske.

Les DNs reportasje fra forrige uke: Galt for Norge magasinetPlus

Dog var den forrige Europa-cupsesongen god for Norge, der vi først og fremst på grunn av Moldes strålende innsats var den 12. beste nasjonen i Europa. Belgia var til sammenligning nummer 14 samme sesong. Kanskje er vi på vei inn i bedre tider?

Det vi i alle fall vet, er at vi i skrivende stund er på vei inn i tiden for europacupkvalifisering igjen. Månedene juli og august er mye viktigere for toppfotballen i Norge enn det folk flest tar inn over seg. Det er særlig i disse to månedene vår europeiske klubbstatus defineres, og med nyvinningen Uefa Conference League på plass fra i år, er disse to månedene blitt enda viktigere.

Det å få flest mulig av våre fire europacupklubber inn i gruppespillet i de tre europeiske klubbturneringene vil både øke ligaens status, bidra til betydelige og direkte inntekter for de aktuelle klubbene – som er bra for mange flere enn klubbene selv – og gjøre at de aktuelle spillerne som er involvert, både utvikler seg og blir sett på en internasjonal scene og i et internasjonalt marked.

Der vi solgte spillere for 264 millioner kroner i 2020, solgte for eksempel Belgia spillere for tre milliarder kroner samme år

Jens Petter Hauges direkte overgang til Milan etter Glimts bortekamp mot dem i fjor er et godt eksempel på denne effekten.

Og når vi er inne på Jens Petter Hauge: Han nå en del av Norges A-landslag. Tidligere har han blant annet spilt både U19-EM og U20-VM for Norge. Spillerne som representerte Norge i U20-VM, født i 1999 og i 2000, har alene sørget for mer enn 300 millioner i inntekt via spillersalg til norske klubber og toppklubber. Hauge er sammen med Haaland kanskje de mest omtalte, men også Evjen, Børkeeiet, Thorstvedt, Østigård og Bohinen var en del av den samme troppen, og har sørget for betydelige beløp tilbake til sine norske klubber.

Inntektene til norsk fotball blir naturligvis enda større når A-landslaget oppnår gode resultater. Sammenligner vi med Belgia også her, så er det klart at det at deres A-landslag har toppet Fifa-rankingen i tre år, nå bidrar til verdiøkning på belgiske spillere – også for dem som ikke spiller på akkurat dette landslaget.

Vi trenger ikke å reise lenger enn til Sverige og Danmark for å se denne effekten. Suksessen med deres respektive A-landslag, nå senest i sommerens EM, bidrar til å løfte hele fotballnasjonen de er en del av. Hva kan så vi lære av disse nasjonene? Og hva bør vi gjøre?

Vi tenker at vi i hvert fall ikke skal senke ambisjonsnivået. Ja, det har gått 21 år siden forrige mesterskap for vårt A-landslag på herresiden. Men vi mener at det blir helt feil å slutte å sette oss dette som mål. Da gir vi samtidig opp Norge som internasjonal fotballnasjon.

Det vi i stedet må gjøre, er å bli mye råere på virkelig å forstå hva det å nå et sånt mål innebærer, hva det medfører av prioriteringer, hva det koster – men også hva det vil gi til hele norsk fotball.

Hva vet vi så om dette?

Jo, vi vet at vi på aldersbestemte landskamper og med tanke på spillernes klubbhverdag i overgangen fra ung til voksen, ligger langt bak de beste nasjonene – de nasjonene hvis seniorlag vi har sett spille strålende EM-fotball den siste måneden.

I NFFs GAP-analyse fra 2018/19-sesongen kom det blant annet frem at Italia, som spiller EM-finale mot England på søndag, var den europeiske nasjonen som spilte flest aldersbestemte landskamper denne sesongen. De spilte 97. Vi i Norge spilte til sammenligning bare 67 – i tillegg til at andelen av Italias kamper som var mot topp motstand, var mye høyere enn vår.

Det vi også så vurderte i GAP-analysen, var klubbsituasjonen til spillerne i troppene som spilte henholdsvis U17-EM, U19-EM, U20-VM, U21-EM og senior-VM denne sesongen. Og konklusjonen også der var klar: Våre norske aldersbestemte landslagsspillere spiller for få kamper, og for få toppkamper, altså kamper der mye står på spill mot en topp motstander.

Så om utdannelsen til våre fremtidige landslagsspillere, både i klubb og på landslag, inneholder for få kamper og for få toppkamper, så er det naivt å tro at vi plutselig skal oppleve suksess med vårt A-landslag. Og i alle fall at en eventuell suksess skal være noe annet enn tilfeldig og av det kortvarige slaget.

Vi må se på hvordan vi organiserer og gjennomfører ligaspillet her hjemme. Vi tror vi bør legge opp til flere kamper, og at de beste spiller mot hverandre oftere, både på aldersbestemt nivå og på seniornivå. Dette trenger ikke å bety færre lag, hverken på øverste eller nest øverste nivå.

Vi vet at kvalitet kan påvirkes fra to sider. Det ene er dette med å fortette konkurransesituasjonen – det medfører ofte et kvalitetsløft. Det andre er å jobbe med å forberede og utvikle de menneskene som skal inn i denne konkurransen, nemlig spillerne og trenerne våre.

NFFs utdanningsstige for trenere er inne i en omfattende revideringsprosess, noe det er stort behov for. Stadig flere unge trenere jobber i våre toppklubber på hel- eller deltid. For å beholde dem i fotballen over tid, trenger vi både å utdanne dem best mulig – og å sørge for at de ellers har konkurransedyktige arbeidsforhold.

For vi må innse det: Vi mister for mange mennesker for tidlig ut av bransjen vår. De fleste som jobber i toppfotballen i Norge – om det er i styret, i den daglige ledelsen og driften, eller om det er på feltet – har faktisk bare én jobb/stilling der før de dessverre flytter seg over til en annen bransje.

Spillerne blir jo i bransjen, men de som skal bidra til deres utvikling, byttes ut og rulleres i et for stort tempo, og dermed blir også spillerutviklingen skadelidende.

Samtidig må vi huske at det har skjedd store ting i norsk spillerutvikling den siste perioden. Det har nærmest vært en revolusjon i antall stillinger i norske toppklubber knyttet til spillerutvikling. Et tydelig mål på at alle disse har bidratt særdeles positivt, er at vi i 2019 ble kåret av Uefa til «most rapid climber» på rankingen for G17- og G19-landslag.

Nå var vi riktignok ganske beskjedent plassert i utgangspunktet for å oppnå en slik tittel, det vet vi godt, men samtidig er bykset fra 29. plass og opp til 10. plass ganske så betydelig den siste fireårsperioden før koronaviruset stengte ned den aldersbestemte landslagsfotballen. Når den nå starter opp igjen, så er vi altså inne i topp ti i dette feltet.

Alt henger sammen med alt. Bedre spiller- og trenerutvikling i en stadig bedre konkurransestruktur, vil gi oss bedre resultater i møte med den internasjonale fotballen, som igjen vil styrke vår økonomiske situasjon og gjøre det mulig å reinvestere stadig større midler inn i dette økosystemet.

Terje Liverød og Martin-Gunnar Kjenner tar i DN også opp relevante spørsmål om hvordan vi skal forholde oss til eksterne, økonomiske aktører i den norske toppfotballen. Norske toppklubber driver stadig mer bærekraftig, rent økonomisk. Men topplinjen har ikke økt på flere år, og den utfordringen må vi ta på alvor.

Nå har vi en ny medieavtale med TV 2 som starter i 2023. Den er god fordi norsk toppfotball samler mennesker og supportere på tvers av skillelinjer og er landets viktigste arena for begeistring og tilhørighet.

Nå gjelder det å bruke de økte økonomiske ressursene smart, med enda større satsing på utvikling, med systematikk og metodisk benchmark mot bedre og sammenlignbare nasjoner.

Skal vi slippe til utenlandske investorer og i så fall på hvilke vilkår? Har vi noe å lære fra Tyskland og deres 50+1-modell?

Kanskje bør vi også vurdere den økonomisk-politiske innretningen av toppklubbene våre. Noen steder funger dagens dualmodell meget bra, andre steder ikke så godt. Skal denne modellen bestå, eller justeres?

Skal vi heller jobbe mot en annen as-modell i klubb?

Skal vi slippe til utenlandske investorer, og i så fall på hvilke vilkår?

Har vi noe å lære fra Tyskland og deres 50+1-modell?

Uavhengig av konklusjoner er vårt poeng at vi må jobbe systematisk med vår toppfotballs eget økosystem. Vi må være modige nok til å stille spørsmålene. Vi må vurdere alle sider av virksomheten vår. Og vi må ta konsekvensene av de målene vi setter oss.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.