Ekte intellektuelle trenger ikke tellekantpoeng, skriver Eva Grinde den 2. oktober. I en heller ladet kommentar harselerer hun med akademikeres «nostalgiske lengsler» der de sitter og klager fra sitt «elfenbenstårn». Opphavet til denne salven er et intervju (Straume i Khrono) som bygger på et foredrag om kunnskapsformer i antikkens og dagens demokrati. Denne konteksten har Grinde valgt å overse, og klipper i stedet ut et selektivt utvalg poenger som gjør at hun ser «støvskyen stå til værs».

Det som later til å provosere Grinde er ideen om den offentlig intellektuelle: en samfunnsrolle som ikke er helt det samme som forskerrollen. Poenget med å diskutere denne rollen er at et demokrati ikke opprettholdes av seg selv, ved at alle jobber for seg og sitt, enten det gjelder et fagfelt eller en karriere. For akademias vedkommende kan dette belyses ved å skille mellom forskning og vitenskap (på engelsk: research og scholarship), der det siste kan hevdes å være et gode for demokratiet – og noe forskning ikke nødvendigvis er.

Et annet eksempel på at Grinde holder seg med en snever forståelse av akademias oppdrag er når hun i Dagsnytt atten hevder at UiOs miljø- og klimastrategi mest av alt minner om en Blekkulf-klubb. Men universiteter er ikke bare systemer for å produsere forskning, de er også institusjoner som utdanner unge mennesker til å bli noen.

Grinde prøver å score billige poenger med å kalle debatten for «sorgtung», at bruken av historiske eksempler er «mimring», at diskusjoner om styring og ledelse er «jamring», og for liksom å sette halen på grisen siterer hun Helene Uri på at «misunnelsen er større enn kjønnsdriften» i akademia. Hva dette har med debatten om de intellektuelles rolle i demokratiet er ikke lett å få fatt i.

Er det staten som skal betale for gildet, spør Grinde, og snur dermed saken på hodet. Kanskje er det provoserende å hevde at akademikere betalt av staten har tilgang til perspektiver som ikke alle har – men poenget er at det følger et spesielt ansvar med en slik tilgang. Det er her rollen som offentlig intellektuell, i mangel av et bedre ord, kommer til syne. Og for ordens skyld, denne rollen er selvsagt ikke reservert for akademikere, men kan også fylles av kommentatorer i den grad de klarer å heve blikket over sine egne klisjeer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.