I en sak publisert i Dagens Næringsliv 31. mai ser det ut til at parkeringsmangel i sentrum er hovedårsaken til sentrumsbutikkenes død. Trondheim er vel å merke case i saken, men man kan lett få inntrykk av at tesen gjelder på nasjonalt plan.

Først mot slutten av saken kommer det frem at sentrumsdøden tross alt ikke nødvendigvis skyldes bilfritt byliv-tiltak alene: Det stadig mindre bilvennlige Oslo sentrum gjør det nemlig bedre enn Utkant-Oslo når man teller kroner og øre, ifølge Bjørn Næss, administrerende direktør i Oslo Handelsstand Forening.

Her kunne mange faktorer blitt trukket frem for å nyansere bildet i artikkelen, kanskje særlig for Trondheim.

Bilister legger igjen mer penger i Trondheim. Det er det ikke tvil om. Samtidig vet vi at fotgjengere, syklister og kollektivreisende handler oftere, ifølge midtbyregnskapet. Sistnevnte gruppe bidrar altså til mer byliv, mens bilister bidrar til kapitalen. At det sies å være færre mennesker i sentrum, er derfor vanskelig å skylde utelukkende på uteblivende bilister.

At mennesker nå til dags muligens ønsker å redusere sitt konsum burde også tas med i betraktning. Av det vi kan lese av DN-saken, var det ikke noe sted i undersøkelsen en mulighet å svare at man generelt handler mindre.

Som nasjon har vi bundet oss til et nullvekstmål i personbilvekst, og selv om vi har en lang vei å gå før vi kommer dit, kan redusert omsetning være en naturlig følge av oppnådde mål. I disse dager er i tillegg «degrowth» på vei inn i vokabularet vårt – et uttrykk for negativ vekst i konsum. SSBs tall for detaljomsetning viser at det vi nå ser er en redusert vekst – ikke en nedgang. Vi ser altså per nå hverken nullvekst eller degrowth i handel og konsum.

Kjøpesentre i utkanten av byen tilbyr gratis parkering – i massevis. Bekvemmelighetsfaktoren er høy. Samtidig vet vi at folk ikke nødvendigvis trives så godt der. I en spørreundersøkelse i Danmark utført av Epinion i 2015 kom det frem at 36 prosent synes det er hyggelig å handle på kjøpesenter og knappe 18 prosent synes det er en opplevelse å handle der. Dette er en svakhet ved kjøpesentrene som midtbyhandelen burde utnytte til egen fordel, blant annet ved å satse tyngre på opplevelsesbaserte byrom og tiltak for aktivitet – eventuelt i kombinasjon med handel.

Dette understøttes av hvilke næringen som gjør faktisk gjør det ganske godt i midtbyen. Vi vet at folk som legger igjen penger i serveringsbransjen og service/tjenester, gjør dette i nettopp midtbyen. Midtbyen står for 50 prosent av omsettingen fra servering. Og servering svarer i større grad enn veske-, ski- og parfymehandel til kriterier om hygge og inspirasjon.

Handelsnæringen må tilpasse seg. Selv om de færreste typer handel opplever nedgang nå, gjør noen det. Det er naturligvis alvorlig for de enkelte som satser for å gi sitt bidrag til norsk økonomi og verdiskaping. Handelsnæringen må endre seg når folk ikke lenger ønsker å handle møbler og jernvare i sentrum.

Her går Jernia-sjef Espen Karlsen foran som et eksempel, som søker kunnskap om kunder i endring fremfor å peke finger mot klimatiltak. Denne utviklingen er den samme i Trondheim, der Elkjøp nå velger å etablere butikk i sentrum, dog som utstillingsvindu, med hjemkjøring av varer.

Til sist må vi heller ikke glemme at dette også er et demografisk spørsmål. Hvem som bor i byene, påvirker hvor mye penger som legges igjen. Blant de 6000 beboerne i midtbyen i Trondheim er mellom 1300–2000 studenter med lav kjøpekraft. Trondheim sentrum har nemlig i lang tid tillatt ombygging av større boliger, som kunne passet småbarnsfamilier og voksne, til små studenthybler. På denne måten får man muligens flere mennesker inn i byen, men man presser ut dem med kjøpekraft.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.