I en kronikk i DN 19. mai er Ola Kvaløy bekymret for at handlingsregelen er formulert som om fondet vil vare evig, hvilket det neppe vil. Før eller senere vil fondet trolig bli borte, så hvorfor ikke heller starte en kontrollert nedbygging?
Og hva er da et bedre formål enn ekstraordinære uttak fra fondet for å styrke det norske forsvaret? Men hvorfor stoppe her?
Det har tidligere kommet forslag om å forsere veibygging og andre offentlige investeringer, kjøpe pleietjenester i utlandet, elektrifisere sokkelen og bygge ut havvind og batterifabrikker. Det triste med slike ekstrauttak er at konsekvensene for andre politikkområder ikke kommer nå, men i fremtiden.
En kan jo lure litt på hvorfor hele regningen ved å gjennomføre et tiltak skal skyves foran oss, bare oppgaven fremstår som viktig nok for oss i dag.
Kvaløy har rett i at regelen for uttak fra fondet er formulert slik at fondets verdi skal bevares. Han nevner imidlertid ikke at regelverket for tilførsel innebærer at fondet etter hvert vil avta relativt til verdiskapingen i fastlandsøkonomien.
Med avtagende oljeproduksjon vil fondet gradvis slutte å vokse, med mindre uttaket systematisk ligger lavere enn avkastningen. Med en økonomisk vekst på to prosent per år vil det da ta 35 år før et fond av gitt størrelse er halvert som andel av inntektene fra fastlandsøkonomien. Dersom veksten holder seg rundt én prosent, vil halveringen ta 70 år.
Vendepunktet vil altså komme raskere, desto høyere vekst vi greier å opprettholde i fastlandsøkonomien.
Hvis vi er bekymret for at fondet blir for stort, kan dermed et svar være å føre en økonomisk politikk som legger til rette for vekst. Det kan kanskje tale for ikke å øke uttaket ut over avkastningen?
Hvor stor vekt skal vi legge på faren for at fondet blir borte i et 35-, 70- eller 140-årsperspektiv?
Vi har tall for realavkastningen målt i dollar for et fond av vår type som strekker seg 120 år bakover i tid. I dette tidsrommet har vi vært igjennom to verdenskriger, et utall større og mindre politiske revolusjoner, avviklingen av Europas kolonivelde, pandemier, to globale og et utall mindre finanskriser osv. osv. Vi finner tiårsperioder der avkastningen var negativ. Men akkumulerer vi realavkastningen over 120 år, svarer utviklingen til det vi ville sittet igjen med en jevn avkastningsrate på mellom fire og fem prosent
Vi kommer likevel ikke unna at både avkastningen og fondets fortsatte eksistens er usikker. Men det er ikke åpenbart at denne usikkerheten tilsier en kontrollert nedbygging av fondets verdi fra dagens nivå.
For å vurdere dette bør vel i det minste denne usikkerheten ses opp mot forventet avkastning og usikkerhet ved å øke bruken av midler over budsjettet og mot graden av samvariasjon mellom avkastningen fra plasseringer ute og bruk hjemme.
Men kanskje kontrollert nedbygging er moralsk riktig? Kvaløy minner om at deler av tilførselen til fondet skyldes krig i Europa og derfor kanskje ikke burde tilfalle oss. I så fall burde de som har betalt dem inn – altså våre europeiske naboer – kanskje også få være med å avgjøre hvem som skulle få dem?
Spørsmålet om hvor stor del av midlene i dagens fond som fortsatt bør ligge under norsk kontroll, bør trolig løses først. Deretter kan vi komme tilbake til om det er lurt å gi etter for tanken om at norske politikere ikke er i stand til å kutte i noe annet enn fondets verdi for å styrke norsk forsvar, slik Kvaløy antyder.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.