I et innlegg i DN 15. mai slår trioen Ragnar Tveterås, Atle Guttormsen og Bård Misund nok en gang et slag for oppdrettsnæringen. Tittelen er misvisende fordi de argumenterer for mindre regulering, ikke mer. De starter fornuftig, med å argumentere for at det bør legges til rette for lukkede anlegg, men de kortslutter når de mener dette er et argument for mindre offentlig regulering og saksbehandling.

Det miljømessige uføret laksenæringen har kommet opp i skyldes nemlig ikke for mye offentlig regulering, men derimot at næringen har hatt tilnærmet frie tøyler til å forurense omgivelsene sine siden 1970-tallet. Miljøutfordringene i næringen er mange og veldokumenterte, som lakselus, rømming, forurensing fra fòr og avføring, forurensing fra kjemikalier og medisin, massedød av leppefisk, visuell forurensing og lydforurensing.

Trafikklyssystemet som ble innført i 2017, ble for første gang slått på som reguleringstiltak i 2019. Systemet regulerer muligheten til vekst i havbruksnæringen ut fra lusesituasjonen, nærmere bestemt i hvor stor grad lusesituasjonen påvirker villaksdødeligheten. Som jeg påpekte i en forskningsartikkel i Marine Policy i 2018, er problemet med denne reguleringen det ensidige fokuset på lakselus. Når en fokuserer så mye på dette ene problemet, kan det ha utilsiktede og uheldige virkninger for de andre miljøproblemene lakseproduksjonen medfører.

Tveterås, Guttormsen og Misund hopper bukk over dette og hevder altså at en bare kan åpne opp for lukkede anlegg fordi det løser luseproblemet. En skal vel ikke ha fulgt med så mye i debatten om vindkraftutbygging for å skjønne at også lukkede anlegg i fjordene våre er en type infrastrukturinngrep som vil medføre ulemper.

En må også sikre at fòravfall og avføring ikke fortsetter å bidra til enorme utslipp av nitrogen og fosfat i fjordene, hvor næringen faktisk er desidert største forurenser i dag. Dette krever regulering.

Videre blir argumentasjonen enda mer tvilsom når de tar til orde for frislipp av offshore utslipp - unnskyld, offshore oppdrettstillatelser. Også her er det tydeligvis en underliggende premiss at regulering egentlig er unødvendig. Dette er ganske spesielt i lys av historien.

Den første havgående merden, den påstått rømningssikre Ocean Farm 1, hadde ikke stått ett år i sjøen før første rømming var et faktum. Med opptil 1,6 millioner laks i anlegget er skadepotensialet ved slike rømminger enormt. Til slutt, nærmest som i en bisetning, mener de tydeligvis at det også må åpnes for innovasjonstillatelser for åpne tradisjonelle anlegg uten videre byråkrati og regulering.

Lakselobbyen har ikke overraskende klart å stoppe grunnrentebeskatningen som betimelig ble foreslått av Havbruksskatteutvalget i fjor. At en ikke engang er ferdig med champagnefeiringen før næringens trofaste våpendragere prøver å utnytte krisen til å smi mens «anything goes», er trist.

Historien viser tydelig at denne næringen trenger mer regulering, ikke mindre. Den viser også at det faktisk vil være i næringens egen interesse at noen holder i tøylene og hindrer at næringen får vokse seg inn i nye problemer.

For ordens skyld opplyses det om at undertegnede ikke er finansiert av andre enn staten, og at det er en ivrig laksefisker som har ført pennen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.