Fiskeoppdrett er Norges viktigste eksportnæring etter olje og gass, og sistnevnte skal som kjent fases ut. Derfor tror jeg de fleste norske politikere ser verdien av å ta vare på havbruksnæringen og bygge videre på den. Ikke bare fordi den gir store inntekter til den norske statskassen og opprettholder gode velferdstjenester, den skaper arbeidsplasser og aktivitet som er helt avgjørende for livskraften i en rekke småsamfunn langs hele kysten. Det som nå er i ferd med å skje, tar oss i helt feil retning.

Carl-Erik Arnesen
Carl-Erik Arnesen (Foto: Kjersti Kvile)

Før Solberg-regjeringen overlot kontorene til Team Støre ble det lagt inn et forslag om å oppheve praksisen med at oppdrettskonsesjoner gitt før 1998 ikke inngår som grunnlag for formuesskatt. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har beholdt forslaget i sitt budsjettillegg, og det er kun de pågående budsjettforhandlingene som kan hindre implementeringen.

Man kan selvsagt være for eller imot formuesskatt og ha prinsipielle vurderinger rundt ulik verdisetting før og etter 1998, men faktum er at politiske avgjørelser har konsekvenser i det virkelige liv, og i dette tilfellet tror jeg konsekvensene går i en helt annen retning enn det er politisk ønske om.

For rent praktisk kunne man knapt funnet et verre tidspunkt å gjøre denne endringen på. En rekke små familieeide oppdrettsselskaper, særlig på Vestlandet, har hatt store økonomiske utfordringer siste år. Mange har tapt penger eller så vidt gått i pluss. De er altså på ingen måte i en situasjon hvor de kan betale store utbytter til eierne som nå trenger penger for å betale en skyhøy skatteregning. Resultatet av disse kjensgjerningene er ikke vanskelig å spå; til syvende og sist kan mange av dem bli tvunget til å selge familiebedriften.

Politikerne kan selvsagt velge å gi katten i det, så lenge de får saldert budsjettene sine, men igjen må man ta seg tid til en realistisk vurdering av hvilke konsekvenser dette får i det virkelige liv. For når disse selskapene havner på utenlandske hender, da får staten nøyaktig kroner null i formuesskatt. Det en gang statseide oppdrettsselskapet Cermaq eies i dag av japanske Mitsubishi. Derfra kommer det ingen formuesskatt. Et annet selskap som favoriseres av denne endringen er verdens største lakseoppdretter Mowi. Det har 75 prosent utenlandsk eierskap og ytterligere ti prosent eierskap av Folketrygdfondet, som heller ikke betaler formuesskatt.

Litt etter litt konstruerer man altså her rammebetingelser som favoriserer utenlandsk eierskap av en næring som skal være en av bærebjelkene i det nye Norge. Det kan da umulig være meningen? Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV må gjerne ønske å «ta fra de rike», men når de virkelig rike slipper å betale, da må vel litt av poenget være borte?

Eierne av de små familiedrevne havbruksselskapene langs kysten er papirmillionærer. Dette er ikke folk som sylter millionene ned i banken. Tvert imot kjennetegnes de av stor investeringsvilje i lokalsamfunnene de er en del av, hvor de bygger opp underliggende selskap som produserer smolt, lokale brønnbåtrederier, slakting og lokal videreforedling. Mange av disse investeringene og arbeidsplassene ville de store utenlandske havbrukskonsernene aldri i livet funnet på å prioritere, fordi risikoen er for stor, inntjeningspotensialet er for lite eller fordi det ikke passer inn i den overordnede konsernstrategien som er bestemt på andre siden av jordkloden.

For store deler av kysten er disse selskapene selve grunnstammen i bosettingen. Derfor er også det potensielle samfunnsøkonomiske tapet ved å sette disse selskapene i spill, enormt. De ekstra millionene Finansdepartementet vil hente ut med dette grepet, blir peanuts i dette perspektivet.

Derfor kan vi heller ikke gjøre denne dramatiske endringen nå, uten en grundig utredning av hvilke konsekvenser endringen kan få. Ellers kan dette bli et pennestrøk som regjeringen vil angre bittert på.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.