I et innlegg i DN («Lakseskatt som på Færøyene er en dårlig idé», 28. mars) argumenterer Linda Nøstbakken og Ragnar Torvik mot Høyres forslag om å utrede færøyskatten eller andre modeller for skattlegging av norsk havbruk. Færøyskatten innebærer en avgift per kilo produsert laks, der avgiften er større dess høyere pris på laks.
I prinsippet har forfatterne noen gode poenger, spesielt knyttet til fradrag for investeringer, men dessverre er mange av argumentene basert på forenklede samfunnsøkonomiske modeller og resonnementer som ikke nødvendigvis samsvarer med virkeligheten.
De skriver om bruttoskatter: «Hovedproblemet er at en slik avgift gir et avvik mellom det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt og det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Dermed vil selskapene endre adferd bort fra det som i utgangspunktet både er lønnsomt for bedriften og det beste for samfunnet».
Nøstbakken og Torvik antar her et frikonkurransemarked uten entry/exit-begrensninger og uten det som kalles markedssvikt. I slike marked vil en vanligvis ha en stigende tilbudskurve som viser at en bedrift eller næring vil produsere mer dersom prisen går opp.
I oppdrett har en imidlertid ikke den sammenhengen – det er offentlige reguleringer som bestemmer hvor mye som blir produsert. Dette vil og gjelde dersom en legger en skatt på pris.
Dermed blir produsert kvantum ikke påvirket av skatten. Påstanden fra Nøstbakken og Torvik om at selskapene vil endre adferd bort fra det som i utgangspunktet både er lønnsomt for bedriften og det beste for samfunnet, vil derfor ikke nødvendigvis holde. Ei heller vil konklusjonen holde hvis samfunnet har kostnader fra lakselus fra oppdrett som ikke er med i bedriftenes regnskaper.
Nøstbakken og Torvik skriver også: «Dermed vil et selskap ta hele kostnaden av en investering, for eksempel knyttet til innovasjon …, mens gevinsten av investeringen, i form av høyere produksjon, deles med staten gjennom avgiften».
En kunne brukt det samme argumentet om innføring av en «grunnrenteskatt» som ikke tar høyde for næringens historiske investeringer i teknologi, ernæring, vaksiner, fiskefôr, tillatelser, markedsføring, og så videre. Disse investeringene har gitt stor produktivitetsvekst over tid og derigjennom lagt grunnlaget for dagens store produksjon og verdiskaping med et globalt marked for oppdrettslaks. Med andre ord: Skattlegging av ekstraavkastningen fra historiske investeringer, som betyr at investorene ikke tilstrekkelig kompenseres for den risikoen de har tatt, og kan virke vridende på fremtidige investeringer.
Det fremstår som om Nøstbakken og Torvik mener at avkastningen på enkeltselskapers investeringer og innsats for å skape nyvinninger som kan redusere fiskedødeligheten og dermed øke lønnsomheten, bør skattlegges ekstra og som det var en «ressursrente». Den delen av den ekstraordinære lønnsomheten som de her peker på, og som skyldes avkastning på investeringer i innovasjon, er neppe et legitimt skattegrunnlag for en ressursrenteskatt.
Det er godt kjent i faglitteraturen at skattlegging av ekstraordinær lønnsomhet som skyldes kostnadsforskjeller mellom bedrifter, kan endre deres tilpasninger (jf. notat av professor Trond Bjørndal i høringen av NOU 2019:18).
Det er også andre problematiske elementer av faglig art i forslaget til regjeringen som reduserer investeringsincentiver og som gjør skatten ikke-nøytral i praksis. Vi har utdypet flere av disse i et høringssvar og debattinnlegg. Det kan her nevnes bunnfradrag, forskjellig skattemessig behandling av positiv og negativ «grunnrenteinntekt», og mangelfulle skattemessige fradrag for tidligere investeringer.
Ikke minst skaper den måten skatten ble innført på usikkerhet om fremtidige skatteendringer, altså en form for politisk risiko.
Det er direkte forstemmende at «lakseskattens» konsekvenser for miljøet, eller på næringens evne til å gjøre investeringer i samfunnsøkonomisk lønnsom teknologi som reduserer klima- og miljøutslipp, ikke er konsekvensvurdert i tråd med mandatet til NOU 2019:18.
Feil innrettede skatter kan gi utilsiktede og irreversible konsekvenser for norsk oppdrettsnæring med potensielt store kostnader for samfunnet også i form av tapt konkurranseevne og markedsandeler internasjonalt.
For ordens skyld: Misund og Bjørndal har begge i en årrekke gjennomført teoretiske og empiriske studier i tilknytning til oppdrett. Misund er involvert i forskningsprosjekter finansiert av Norges forskningsråd og Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering. Misund og Bjørndal utfører tidvis utredningsoppdrag for havbruksaktører.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.