Olje- og gassnæringen står for en fjerdedel av Norges utslipp. Å kutte utslippene her vil ha stor betydning for å nå de norske klimamålene. Vi setter derfor pris på at Zeros Sigrun Gjerløw Aasland og Anne Marit Post-Melbye i DN 7. september kommer med innspill til hvordan vi kan bli enda bedre, men det er en del forhold de hopper bukk over. Ikke minst betydningen av tilgang på areal for havvind og CO2-lagring.

Norsk olje- og gassnæring skal halvere utslippene innen 2030 og redusere videre ned mot null i 2050. Tallene er sammenlignet med 2005, det er fordi både EU og Norge bruker 2005 som basisår for reduksjonsmålene i kvotepliktig sektor, som vi er en del av. Det kan være ganske forvirrende ettersom Parisavtalen refererer til 1990, men i Konkraft har vi valgt å legge oss på samme linje som myndighetene i Norge og EU.

Viktigere enn å diskutere hvilket år som skal være referanseår, er det å fatte kloke beslutninger som gir reelle utslippskutt, samtidig som vi sikrer arbeidsplasser og energien Europa etterspør.

Elektrifisering med kraft fra land kan redusere rundt ni prosent av dagens samlede norske utslipp innen 2030, det er derfor industriens viktigste virkemiddel for å redusere utslippene frem mot 2030, noe som også Miljødirektoratet bekrefter i sin siste analyse.

I 2020 satt næringen seg mål om at vi skulle redusere utslippene med 40 prosent i 2030. Det sa vi at vi kunne gjøre innenfor dagens virkemiddelapparat. Da presenterte vi også et mulig CO2-fond som ville kunne fremskynde satsingen på hydrogen, CCS og havvind i Norge. Så høynet Stortinget klimamålet for industrien til 50 prosent, noe vi mener kan la seg gjøre, men det vil være både krevende og kostbart.

Da må man trolig gjennomføre tiltak som koster mer enn 2000 kroner per tonn CO2, som er den skjerpingen av CO2-prisen som Stortinget har gått inn for.

Det er derfor ikke riktig slik Zero skriver at vi ønsker et CO2-fond fordi næringen helst vil slippe å betale for å gjennomføre klimatiltak. Et CO2-fond skal være med å realisere en betydelig industriell satsing på hydrogen, CCS og havvind i Norge, men vil etter et høyere klimamål, i tillegg kunne bidra til å realisere økte utslippsreduksjoner i olje- og gassbransjen

Utvikling av nye verdikjeder som hydrogen og CO2-lagring vil bety at selskapene tar betydelig risiko knyttet til teknologiutvikling, prosjektrisiko og markedsrisiko. Og gjennom et CO2-fond kan myndighetene dele noe av risikoen som er forbundet med å bygge opp markeder som i dag ikke er der.

De tradisjonelle olje- og gasselskapene har store ambisjoner for å utvikle fornybar energi og lavkarbonløsninger, og de har lavere krav til avkastning fra grønne prosjekter enn de har for olje- og gassprosjekter. De har både viljen og evnen til å investere og ta risiko. Men for å kunne ta risiko må det være prosjekter å investere i, og et regelverk som regulerer havvind må også være på plass. Dette mangler i Norge i dag, og det er for få prosjekter også globalt.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.