Bjørn Atle Bjørnbeth, kirurg og administrerende direktør ved Oslo universitetssykehus (OUS), undrer i sitt innlegg i DN 10. februar om sykehuset har vært for lite fleksibelt i møte med pandemi. Han åpner for å tenke alternativt, særlig ved bruk av personell.

Elin Andersen
Elin Andersen

Allerede dagen etter kommer tilsvar fra kollega og intensivoverlege John Henrik Laake, som tviler på Bjørnbeths motiver: Er kirurgen selv villig til å avgi kvalitet innen eget fag?

Scenen er satt: en undrende kirurg og en tvilende intensivist. Mens vi venter på neste pandemi.

Helsevesenet er stort, med svært mange ansatte med ett felles mål: pasienters beste. Og en rettferdig fordeling av de ressursene vi har.

For å få til dette, må ansatte samarbeide, få til arbeidsflyt, stole på kolleger, på tvers av fag, være pragmatisk fleksible både under krise og i normale dager.

Jeg er lei av kamp om stillinger, penger, utstyr og avdelinger som lukker seg om sitt fagmiljø og sin geografiske plassering. Fremhever sin egen betydning på bekostning av andre. Glefsing i hundegården.

Teamarbeid og fleksibilitet er sunt. Vi gjør det hele tiden. Det gir læring og utvikling.

Bilindustrien fnøs av Teslas Elan Musks ideer om rask overgang til elektriske biler. På nedleggingstruede Hamar Sykehus ønsket en kirurg en robot til prostatakirurgi, med en sykepleier som co-operatør i stedet for en kirurg nummer to. Folk lo så de gråt. Nå går det så det griner.

Da pandemi var et faktum, laget alle sykehus kriseplaner, deriblant fleksibel bruk av personell og lokaler. Helsedirektoratet og legeforeningen utarbeidet maler for prioritering av helsehjelp etter alvorlighet, nytte og ressurs. Deriblant en tøff prioritering av intensivbehandling ved fullstendig overbelastet helsevesen.

Få, om noen steder, ble dette nødvendig.

For å unngå redusert kvalitet på intensivbehandling valgte vi å i stedet redusere kvalitet på alt annet. Vi aksepterte redusert kvalitet ellers i helsevesenet og i alle livets viktige faser og møteplasser. Fra fødsel og barselperioden via barnehage, skole, studentliv, kultur, rusomsorg, eldreomsorg, breddeidrett og toppidrett, opplevelser og samvær. Begravelser hvor medfølende klemmer var brudd på smittevernloven.

Raushet ble taushet.

Tiltak koster. Den totale sykelighet og dødelighet av pandemi skal vi regne på i lang tid fremover.

Hvem skal fire på kvaliteten når neste pandemi rammer? Svaret er ikke opplagt. Det må i hvert fall diskuteres om «det beste» er blitt «godt noks» fiende.

I krise må vi tenke annerledes, bruke personell fleksibelt. Også personell som ikke har spesialiskunnskap, men som er spesielt gode i teamarbeid. Samhandlingskompetanse, som det sikkert heter. Ta instrukser, utføre, være pålitelig og nøyaktig.

Et helsevesen som ikke klarer å være fleksibelt i møte med krise, blir gårsdagens helsevesen.

Til slutt vil jeg sitere en kreftlege, kollega fra Radiumhospitalet, som hadde følgende samtale med en pasient fra Innlandet:

Pasient: Er det kreft?

Lege: Ja.

Pasient: Dødelig?

Lege: Ja.

Pasient: Huff, da vil je hemmat!

Og kloke allmennlege Elisabeth Swendsen: «Vi må slutte å tro at vi er så innmari viktige i livet til folk».

Dette kan vi jo fundere litt på, før neste pandemi treffer oss.

Jeg er lei av kamp om stillinger, penger, utstyr og avdelinger som lukker seg om sitt fagmiljø og sin geografiske plassering

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.