Mitt kroppslige forfall gjennom denne pandemien har vært voldelig, og mitt helsemessige forfall ser jeg fortsatt ikke omfanget av.

Som en selvutnevnt representant for oss lett tykkfalne, middelaldrende med en sammensatt cocktail av livsstils- og kroniske sykdommer – føler jeg det maktpåliggende å stille spørsmålet: Ble vi glemt, mistet under bussen eller ble vi også påtenkt og kalkulert inn i det store folkehelseregnskapet?

Anders Bjerke Lindvik
Anders Bjerke Lindvik (Foto: Privat)

Som et medlem av nevnte gruppe, har jeg nå i drøyt to år vært avskåret fra all fysisk fostring. Dette fordi jeg utelukkende bedriver mosjon i form av lek med ball. Her kan det selvsagt raskt innvendes at jeg må klare å ta et minstemål av ansvar for egen helse, og at en joggetur eller skitur langt på vei gjør samme nytten.

Til dette har jeg ikke noe godt svar, utover ett litt trett – nei.

Dette skyldes hovedsakelig en livssituasjon hvor tiden avsatt til trening – altså gjenstående tid etter at hjemmekontor, barn, livspartner, hunder, katter, biler, forefallende arbeid, klesvask, korpsvakt, matlaging, trenerverv, kjøring av barn og tidvis hjemmeskole har gjort krav på sitt – er vanskelig å fylle med noe som oppleves som ren pinsel, totalt blottet for glede og lykkefølelse.

Jeg anerkjenner at dette på ingen måte gjelder alle, men for meg er det dessverre ufravikelig at mosjon må være lystbetont, og jeg vet jeg ikke er alene i denne gruppen.

Det at vi burde – eller moralisme som det også gjerne kalles – er som kjent ingen god motivator.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har bestemt meg for å starte et bedre liv i lag med nikkersbataljonen, men forsøkene lider gjerne en rask, anemisk død, hvorpå sofaens gravitasjon fanger og trekker meg inn som en kosmisk støvsuger.

Som det forhåpentlig fremgår av dette hjertesukket, er gleden min viktigste motivator, og jeg er sjelden mer lykkelig enn etter en endt fotballøkt med andre rødsprengte, fortunge, heseblesende ball- og infarktjagende menn, i hodeløs jakt etter lærballen. Det er ikke nødvendigvis en nytelse å se på, men det er balsam for både kropp og sjel, for oss som deltar.

Det er dessverre en kjent sak at den norske folkehelsen lider under for mye stillesitting. Det fremkommer bl.a. av en rapport fra Helsedirektoratet fra 2014, og jeg tror det er trygt å anta at pandemien ikke har gjort oss noen tjenester her:

«Resultatene fra denne undersøkelsen viser at rundt 2,7 millioner voksne i aldersgruppen over 20 år har et aktivitetsnivå som gjør at de ikke oppfyller minimums anbefalingen om i gjennomsnitt 150 minutters ukentlig moderat fysisk aktivitet eller 75 minutter med hard fysisk aktivitet eller en kombinasjon av dette den siste uken.»

Hvis vi også kommer i skade for å lese helsenorge.no’s artikkel om fysisk aktivitet i samme moment, så ryker fort nattesøvnen for oss som er fanget i en kontinuerlig, motvillig runddans med de uvørne og hardskodde dansepartnerne høyt kolesterol, høyt blodtrykk og stress:

« … fysisk aktive har omtrent halvparten så stor risiko for å dø av hjerte-/karsykdommer som sine stillesittende jevnaldrende. Fysisk aktivitet fremmer helse, gir overskudd og er et viktig […] virkemiddel i forebygging og behandling av over 30 ulike diagnoser og tilstander. Blant annet depresjon, høyt blodtrykk, diabetes type 2 og visse typer kreft.»

Jeg innser at alt jeg skriver her, relativt enkelt kan avfeies som navlebeskuende tiltaksløshet, så jeg skal prøve å tydeliggjøre et poeng avslutningsvis.

Vi middelaldrende menn er – på tross av åpenbare privilegier på mange områder – en sårbar gruppe, hvor mange sliter med lavt aktivitetsnivå i sublim harmoni med livsstilssykdommer, og som derfor av helsemessige årsaker burde hatt trening på blå resept.

Det er også dessverre et kjent faktum at fysisk aktivitet er knyttet til sosial status og inntekt, så utilsiktet men ikke mindre uheldig, har derfor enmeters anbefalingen rammet usosialt.

Det er som kjent lett å være etterpåklok, men jeg undres på om «føre var» fort kan bli «etter snar» når det økonomiske og helsemessige regnskapet for flere års stillesitting skal avstemmes. Kostnaden for flerfoldige tusen flere nordmenn med kølapp i helsekøen, som kanskje ellers ikke hadde trengt det, blir fort veldig høy.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi middelaldrende menn er – på tross av åpenbare privilegier på mange områder – en sårbar gruppe