«Nå er det heldigvis nye tider», skriver Karita Bekkemellem i DN 11. januar som svar på min kritikk av Sveinung Stenslands (H) oppfordring til å åpne opp for kommersiell produktutvikling i sykehusene våre. Deretter følger en skjønnmaling av legemiddel- og leverandørindustriens aktiviteter som muligens kunne ha virket troverdig for noen tiår siden, men som i dag fremstår som ren markedsføring.
Det nye er ikke, slik Bekkemellem hevder, at farmasøytisk industri og akademia nå skal samarbeide. Det har tvert om vært det vanlige i mange tiår. Det nye er at industriuavhengig forskning har endret vår oppfatning av mange medisinske produkters nytteverdi, herunder også legemidler.
Det nye er også at det nå foreligger ugjendrivelig dokumentasjon for at «samarbeidet» mellom industri og akademi har hatt mange sterkt negative konsekvenser.
Bekkemellem velger kreftbehandling av barn som eksempel på hvordan akademi og industri har samarbeidet. At industrien benytter kreftpasienter – til og med barn – som rambukk for å vinne aksept for en helt ny klasse av ekstremt kostbare legemidler, er nok ingen tilfeldighet. Det skal sterk rygg til å stå imot forventningene til dødssyke kreftpasienter og deres pårørende.
Her har industrien tatt pasientene som gisler og krever løsepenger av samfunnet. Dersom det kan oppnås aksept for dette kostnadsnivået, er veien kort til å tilby behandling med lignende legemidler til andre pasientgrupper.
Realiteten er imidlertid at disse nye legemidlene bare har beskjeden, livsforlengende effekt hos de fleste som får dem, og at de i likhet med alle andre legemidler har alvorlige bivirkninger. Uavhengige rapporter fra McMaster University i Canada forteller oss også at det ikke finnes noen sammenheng mellom overlevelse og livskvalitet i de aktuelle kliniske studiene.
Nylig rapporterte The New York Times at redaktøren i tidsskriftet Cancer Discovery unnlot å oppgi store personlige inntekter fra sitt samarbeid med legemiddelindustrien. Slike interessekonflikter svekker naturligvis tiltroen til hans uavhengighet som redaktør i et vitenskapelig tidsskrift, og medførte at han måtte fratre umiddelbart. Han mistet også sin stilling som sjeflege ved det kjente Memorial Sloan Kettering Cancer Centre, men har i stedet fått en høyt gasjert stilling hos legemiddelgiganten AstraZeneca. I en serie artikler har New York Times og ProPublica dokumentert hvordan kjente kreftforskere belønnes for sitt samarbeid med legemiddelindustrien ved at de tilbys styreverv, konsulenthonorar og andre goder. Et gjennomgående trekk ved disse historiene er at de samme forskerne har unnlatt å rapportere slike interessekonflikter ved vitenskapelig publisering eller i andre sammenhenger der uavhengighet er essensielt.
Eksemplene fra New York Times viser at regulatoriske forordninger ikke har vært nok til å hindre kjente forskere i å etablere svært uheldige relasjoner til legemiddelindustrien. Jeg har selv innehatt verv hos både det norske Legemiddelverket og European Medicines Agency og vet derfor at habilitetserklæringer i disse organisasjonene baserer seg på tillit.
Det er åpenbart ikke nok.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
